I dag våknet jeg altfor tidlig og ble liggende i sengen og grue meg stort til dagens første time; HINDERLØYPE. Jeg har aldri vært fan av hinderløyper. Hva i all verden skal alle hinderne være godt for? Ta dem nå bare bort så man kommer seg frem her i verden. Av en eller annen grunnen har jeg bestemt meg for at her på moen er det bare å ta ting som det kommer og bare gjøre det man blir fortalt man skal gjøre, ikke komplisere ting ved å tenke at det blir for vanskelig. Akkurat den tankegangen forsvant i det de satte HINDERLØYPE på timeplanen. Jeg hadde i grunnen ikke noe annet valg enn å stille meg opp på startstreken og jogge lett og freidig mot første hinder og rett og slett late som om det var kjempegøy. Over stokken, under stokken, løpe til neste hinder, som var sånn ca. en million vaiere vi skulle komme oss over, og allerede her gikk det galt for den ikke lenger så veldig unge og lovende frk. Asphaug som i friskt driv klarte å snuble i en vaier, falle fremover med et "wiiiiiiiiii", ta seg for meg hendene i en annen vaier og på finurlig vis klarte å komme seg opp igjen, forsere resten av vaierne og trave letter svimmel mot neste hinder hvor vi skulle løpe sikksakk mellom noen lave stolpegreier. Neste var, gjett hva, (trommevirvel) knebøy, jogging, over, under, innimellom, rundt, opp og ned, tåhev, jogge litt til, spensthopp, mer jogging, og mer over og under før man trampet i mål med kjeven slepende i bakken slik at man fikk inn mest mulig støv og innsekter i gapet, og kunne hoste lenge og vel etterpå og tygge litt godt på de ekstra, ufrivillige proteinene man hadde fått i seg på veien. Gjett hva vi skulle når vi kom i mål; gå tilbake til start og gjør det samme en gang til. Motiverende. Happy thoughts? Nei, ikke mange akkurat da, tenkte bare jeg ikke skulle tenke på det, så jeg sluttet å tenke og bare gjorde det. Det var nydelig med en dusj etterpå.

I teroitimen i ernæring syntes jeg det gjorde litt vondt ved siden av kneet og ble litt småsur for enda et myggestikk, men da jeg dro opp buksen litt så jeg at det var et søtt lite blåmerke som hadde begynt å melde sin entre. Det ble mange sympatireaksjoner, en aldri så liten ispose, og en aldri så liten kul. Fysioterapeuten mente kneet kom til å stivne i løpet av kvelden og morgendagen, så jeg ser frem til noen flotte stavgangturer i skogen i morgen. Jeg kan vel bare bruke venstrebeinet som stav.




Girlsa får jo ikke spise sjokolade når man vil lenger, så vi puttet sjokoladen i ansiktet i form av maske og så ganske smashing ut, om jeg skal si det selv. Med håndscrubopplegg i tillegg ble det rene spabehandlingen. Nice. Lukten av sjokolade henger litt i luften enda, synes jeg. Hrmf.

Med litt egentrening på kvelden i form av badminton og styrketrening er det nå på tide å KASTE inn årene og rulle over på rygg, lukke øynene og kjenne at man slapper av i tærne, i føttene, i anklene, baksiden av leggene, forsiden av leggene, knærne, blåmerket, lårene.. osv osv i det uendelige...

Til skjønne, skjønne mamma'n min som sender myggservietter i posten! Dagens middag var grillet sei med dampede gulrøtter og poteter.

Ja, forresten... 14,7 kg i minus nå. :)