Gårsdagen handlet mye om at det er viktig å ikke gi opp, men fortsette på veien mot bedre form og lettere hverdag selv om det er tungt til tider. Jeg er veldig glad for at så mange vil støtte meg på veien, og at det er lov til å ha noen tilbakesteg av og til. Det er maten som er min greie, og som er grunnen for at jeg har disse tilbakestegene hele tiden. Selvdisiplinen forsvinner som dugg for solen av og til, ikke at det er så mye sol i Bergen, egentlig, men når denne selvdisiplinen forsvinner ødlegger det så sinnsykt mye av det man jobber så hardt for å oppnå. Frustrerende! Håper noen finner opp en selvdisiplinspille snart. Eg vil ha!
Forrige ukes fjerde kondisøkt gikk opp til Seimsvarden og videre til varden på Krossane. Jeg hadde nesten litt lyst til å krepere på veien opp. Fryktelig tungt. Jeg tenkte ikke snille tanker, som f.eks. "åh, hun der klarer jeg å gå forbi.. kanskje.. hvis hun står i ro.. sånn ja.. prat meg ungene, da skal jeg nok gå forbi.. YES.. did it!!" Ikke snilt, men jeg trengte å være litt selvsentrert og selvoppmuntrende. Endte med at jeg sang sanger inni hodet mitt for å ha en takt å holde og ikke gi meg selv om geipen hang litt. Og så mistet jeg hanskene. Yndlingshanskene! Jeg hadde jo bare så vidt puttet dem innenfor bukselummen, så at de ramlet ut er jo helt utrolig. Okei, så burde jeg ta bedre var på yndlingstingene mine. Traumatisk, var det!
Fikk plutselig for meg at jeg hadde lyst til å begynne med intervalltrening i en av bakkene på vei opp til Stendafjellet. Vet ikke hva som feiler meg. Intervalltrening er jo bare vondt. Har sikkert ikke så lyst lenger i morgen på vei til bakken. Noen som har troen, eller blir det bare vanlig tur på meg?
Intervalltrening i bakke har jeg vært med på før. Sist gang hadde jeg diare den dagen. Jeg fullførte ikke alle rundene, for å si det sånn.
Har i dag kommet meg gjennom halvannen time styrketrening, og siden den der fitbit'en ikke registrerer styrketrening måtte jeg jo sveive i gang ellipsemaskinen slik at jeg fikk registrert noen steps også. Plutselig ble jeg veldig ivrig, gitt. Glemte helt tiden og bare travet i vei. Det stod en gubbe ved siden av meg på ellipsemaskinen også. Det synes jeg er artig når de der bole - ish - karene står og ser feminine ut på ellipsemaskinen. Love it!
Jeg fant fort at klokken var blitt fem - minutter - til - jeg - skulle - få - middagsgjest, og spant innom Kiwien for å få de nødvendige ingredienser i hus. I kassen hører jeg selvsagt "Nei, heiiiiii, Anne Karin!". Flott! Når du hører noen bruker hele navnet vet jeg at det er noen jeg ikke har sett på fryktelig lenge. Og når ønsker du å treffe folk du ikke har sett på fryktelig lenge. Jo, det må jo være i kassen på Kiwien med svett sleik, ikledd gårsdagens turfleece som lukter surt av svette og regn og alt det der, og en klokke som er langt mer enn det jeg skulle ønske. Da ønsker man å catche up og prate lenge! Jadda. Heldigvis hadde hun omtrent samme dilemma som meg. Bortsett fra det med svett sleik og sur jakke. Hun så forbasket fresh ut. Fillern! Men dårlig tid hadde hun. Den skal hun ha. ;)
Hilde hadde heldigvis ikke kommet enda da jeg spant inn på grusen foran huset (eller kjørte veldig rolig for å ikke skade bilen i humpene). Etter en dusj var jeg nærmest blitt normal igjen, og det ble Annemiddag og Hilde dessert. Stas og velstand. :)
Måtte stoppe og ta et bilde i skogen, det var jo så fint! (Les: "hvis jeg ikke stopper nå, så dør jeg, jeg tar et bilde, jeg.." )
Vel oppe var det nydelig utsikt, sett bort fra den ledningen som dukker opp på bildene. ;) Lurt å stappe øretelefonene nedi mobilposen, da får man en slik en snasen kant på bildene. Anbefales!
Vi så Seimsvarden nærme seg, og jeg var lykkelig inni meg over å ha nådd toppen så føltes så uendelig langt borte. Den var jo rett der. Så spør Roy - Åge "skal vi gå videre til Krossane? Det tar 10 - 15 minutter. Det er bare bortover." "Åkkei", sa jeg, og mente det faktisk selv om jeg nettopp hadde trodd at min siste time var kommet og jeg aldri igjen ville kunne komme til å puste normalt. Plutselig var det helt greit å gå litt til. Jeg vet jo at når han sier en tid det vil ta å komme seg til et sted kan jeg gange det med tre, men likevel virket det faktisk forlokkende. Jeg så på det som ventet meg. "Bortover". Haha. Bortover, my ass. Flatere, ja, men hallo!!
10 - 15 minutter lenger inn i turen, og ikke i næheten av Krossane, begynte det å snø, og regne, og blåse veldig. Fremdeles synes jeg det var forlokkende og deilig å gå. Hva skjedde? Akkurat som at å nå toppen har en slags magisk effekt på psyken. Helt greit for meg. Vi kom oss til Krossane, og vi tok bilder, og vi skrev i boken. Det ble ikke mye tid til klining før vi måtte snu, for det var jaggu meg kaldt i vinden. På returen kom haggelet også. Alltid kos med litt haggel. Jeg trakk cap'sen ned og holdt en hånd foran ansiktet siden haggelet pisket slik i ansiktet. Man ser ikke mye med caps ned i ansiktet og en hånd foran, men men.. bedre enn haggel på øyet.
Ånse, ånse.. Å, så glad i å bli tatt bilder av.. ;)
Veldig mye fin utsikt på veien, kan ikke klage på dette. Når man har kommet seg ned og fått seg en varm dusj var turen plutselig bare fin og nesten ikke noe problem i det hele tatt. Man glemmer fort!! Heldigvis. Ellers hadde jeg vel aldri gått en tur igjen.
Fikk plutselig for meg at jeg hadde lyst til å begynne med intervalltrening i en av bakkene på vei opp til Stendafjellet. Vet ikke hva som feiler meg. Intervalltrening er jo bare vondt. Har sikkert ikke så lyst lenger i morgen på vei til bakken. Noen som har troen, eller blir det bare vanlig tur på meg?
Intervalltrening i bakke har jeg vært med på før. Sist gang hadde jeg diare den dagen. Jeg fullførte ikke alle rundene, for å si det sånn.
Har i dag kommet meg gjennom halvannen time styrketrening, og siden den der fitbit'en ikke registrerer styrketrening måtte jeg jo sveive i gang ellipsemaskinen slik at jeg fikk registrert noen steps også. Plutselig ble jeg veldig ivrig, gitt. Glemte helt tiden og bare travet i vei. Det stod en gubbe ved siden av meg på ellipsemaskinen også. Det synes jeg er artig når de der bole - ish - karene står og ser feminine ut på ellipsemaskinen. Love it!
Jeg fant fort at klokken var blitt fem - minutter - til - jeg - skulle - få - middagsgjest, og spant innom Kiwien for å få de nødvendige ingredienser i hus. I kassen hører jeg selvsagt "Nei, heiiiiii, Anne Karin!". Flott! Når du hører noen bruker hele navnet vet jeg at det er noen jeg ikke har sett på fryktelig lenge. Og når ønsker du å treffe folk du ikke har sett på fryktelig lenge. Jo, det må jo være i kassen på Kiwien med svett sleik, ikledd gårsdagens turfleece som lukter surt av svette og regn og alt det der, og en klokke som er langt mer enn det jeg skulle ønske. Da ønsker man å catche up og prate lenge! Jadda. Heldigvis hadde hun omtrent samme dilemma som meg. Bortsett fra det med svett sleik og sur jakke. Hun så forbasket fresh ut. Fillern! Men dårlig tid hadde hun. Den skal hun ha. ;)
Hilde hadde heldigvis ikke kommet enda da jeg spant inn på grusen foran huset (eller kjørte veldig rolig for å ikke skade bilen i humpene). Etter en dusj var jeg nærmest blitt normal igjen, og det ble Annemiddag og Hilde dessert. Stas og velstand. :)
Fruktsalat er aldri feil!! :)
Jeg fant en oppskrift på fotballfrue sin side med kylling i kokos og curry. Den kan jeg anbefale. Ble snaddergod!! :) Og så nok til flere porsjoner i frysen. Det er ikke noe bedre enn å bare kunne lempe noe i microen når man kommer hjem fra trening og er helt skjelven og tom for energi.
Ellers har blomstene jeg fikk fredag allerede takket for seg. Jeg har prøvd gjenopplivende tiltak, men det ser ut til at livene ikke står til å redde. Sukk.
Dagens hyggeligste: Jeg fikk post. Sånn gammeldags. Med frimerke og håndskrift, og med bilde av en skjønn liten gutt. HERLIG! :)
Nå venter tirsdagen. Eg e klar!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar