En halvtime til overs...

God morgen! I dag har jeg stått opp litt tidligere slik at jeg skulle få skrevet litt på bloggen igjen. Joda, jeg kan da endelig skrive litt på kvelden, men da er jeg så svak i sjelen at jeg fort velger noe sosialt i stedet, og så sliten at jeg så vidt klarer å klamre meg fast i sofaen i Velferden at det sikkert er like greit at jeg ikke sitter med min gamle, treige, faller - snart - fra - hverandre - pc på fanget. Den tåler jo tross alt ikke stort mer, så det er best å la den leve inntil den snart, veldig snart, blir erstattet.

Jeg er i en boble når jeg er her på Nimi. Her lever jeg et veldig egoistisk liv, og det er nesten som om alt annet i "den virkelige verdenen" forsvinner bort. Stress, tanker om jobb, familie, venner, svare på meldinger, ringe folk, ringe lege for å forlenge sykemeldingen bare noen dager (siden jeg fikke feil dato da jeg kom inn hit) er langt, langt borte. Det er jo synd at det er slik, men også utrolig deilig. Her fokuserer jeg bare på mat og trening, og innkjøp av ny pc. Det er faktisk slik at innkjøp av ny pc nesten stresser meg litt. Det sier kanskje litt om min mentale tilstand akkurat nå.

Lørdag ringte Hilde. Eller så var det jeg som ringte Hilde. Hun ringte meg også, og jeg henne igjen osv.. ekko i telefonen er plagsomme greier! Eller... min handsfree er visst plagsomme greier. Etter totusenognitten forsøk (+/-) var vi endelig på talefot (fnis) og jeg ruslet meg litt bort fra fellesområdene og inn i barnehagen. Jeg har jo ikke dekning inne på rommet, så jeg må jo ut for å prate. Veldig praktisk! For at ingen da skal høre hva jeg prater om må jeg litt bort fra området. Også veldig praktisk. Spesielt kjekt når det regner eller bare er en veldig tett bemygget dag. Denne dagen var det myggen som regjernte og jeg pakket meg inn som en polarfarer og forsvant bort i barnehagen. Der fant jeg en disse, eller huske som dere østlendinger på død og liv skal kalle det. Ypperlig for å ligge og svaie i mens man prater i telefonen. Der er trærne, der er himmelen, der er trærne, der er himmelen, oj... der er tærne også.. osv.. kjempegøy, altså. Anbefales for alle telefonvandrere.

Fredagen ble jeg på moen i stedet for å ta turen til Nesbyen allerede da. Planen for helgen var nemlig Nesbyen og grisefest på lørdagen. Lars og jeg avtalte at vi skulle gå i bassenget etter turen på fredag, og jeg - J E G -  kjøpte meg tre ukers pass til bassenget. Tai tai! Så nå er jeg klar for badings i tre uker, dere. Eler, det er vel bare to uker igjen av det passet nå, da.. men Tai tai! Det varmebassenget er bare så nydelig etter en tur i skogen. Der kan jeg ligge og vade, og late som om jeg er like tynn som hun der med sixpack på magen. Jeg er jo vektløs og bare flyter rundt. Vann er en fantastisk oppfinnelse! Etterpå var det selvsagt en tur i dusjen, og der så jeg en annen som har samme opplevelse som meg når det gjelder å presse kroppen inn i for liten badedrakt. Det ser faktisk utrolig morsomt ut, og jeg måtte snu meg for ikke å stå og le mens jeg så på henne. Det var jo ikke henne i seg selv jeg lo av, men jeg kan bare forestille meg hvordan jeg selv hadde sett ut mens jeg drev med akkurat det samme.

Lørdag la jeg i vei mot Nesbyen. Stoppet til og med på veien og spiste matpakke og nøt utsikten. Det er jo så mye fint å se på veien. Kjøreturen er ikke så lang, men likevel på jeg sitte og knipe meg i kinnet for ikke å sovne. Dette MED innlagt matpause. Jeg kom meg levende frem, bare over gulestripen et par ganger, og med den hardeste treningsmusikken på anlegget. Veldig bra når jeg svinger inn på plassen mens jeg synger "KILLING IN THE NAME.... " for full hals.  Ikke at jeg killer noe som helst, annet enn mygg og edderkopper, og det har jeg i grunnen ikke et snev av dårlig samvittighet for engang. Klokken var to - ish, og gutta var i gang med å snu på grisen over grillen, øllen var sprettet og gjengen koste seg. Dette måtte jo bare bli bra.

Yvonne og Ulrika var en tur inne i "sentrum" så der satt jeg da blant disse folkene jeg ellers bare ser en gang i året. Det er alltid litt kleint, men det pleier jo å gå over når man bare kommer i siget. Jeg skulle være flink pike og ikke drikke noe som helst... altså, vann og sånt er lov, da, men jeg går ut ifra at du skjønner hva jeg mener. Å være edru på fest kan være gøy, det, og så husker man jo så innmari mye dagen derpå. Historier som "og så for'n på vatnet. Alt du såg var berre ølflaske som stakk upp åt vatnet, for den måtte han jo redda".

Halv elleve var jeg i seng, jeg skulle nemlig tidlig opp dagen derpå. Med sovetabletter innabords, og sov - i - ro i øret tenkte jeg det skulle gå brillefint å få sove. Klokken ett var det noen som hadde bestemt seg for at de skulle føne håret i rommet ved siden av mens de skulle prate veldig høyt for å overdøve hårføneren. Det er jo supert å høre på. Brisne folk som prater høyt. Love it! Klokken fire var det noen som valgte å stå under vinduet mitt og krangle. Fulle folk som krangler høylytt... Love it! Ti på seks ringte vekkerklokken. LOVE IT! Det var bare å komme seg opp og trøkke i seg litt for før kursen skulle gå mot Hønefoss igjen. Plutselig hørte jeg noen snorke. Der lå det jo selvsagt en kar i sofaen. Jeg måtte bare flire, men skvatt skikkelig da noen tok i ytterdøren. Den var låst. Der stod Frode og skalv. Han hadde sovet i hundehuset og ville nå inn og få litt varme i seg.

Siden jeg skulle dra tidlig hadde jeg bedt om at jeg ikke skulle bli inneparkert. Det gikk jo brillefint!

Tilbake på Moen rakk jeg så vidt frokosten, og plutselig var Stian også kommet for å være med på familiedagen. Veldig koselig at han kom for å være med meg og for å få litt informasjon. Etter all info ble det tur i gul løype. Jeg skulle i min iver fortelle at vi var kommet opp bakken, nådd toppen, hurra, liksom... så snubler jeg og fyker på trynet ned i stien, slår magen skikkelig, og slår pusten ut av meg. Uten at jeg ville det kom jeg med en rekke lyder som hørtes ut som spylyder. Det må ha hørtes ganske voldsomt ut for damen som bodde der kom og spurte om alt gikk bra, og at det hørtes så vondt ut osv. Jeg fikk bare grisevondt i magen, ellers var alt tipp topp, så det var jo bare å fortsette turen, og komme seg fortest mulig til det berømte doet, for noen måtte plutselig veldig på do. Akkurat som et voldsomt trykk på magen kan ha noe med saken å gjøre.

Etterpå tok vi en tur i bassenget. Der var det overfylt av skrikende vesner, sånne små tasser som visst nok skal være ganske søte, men som gjør sitt til at jeg syntes det var helt greit å være uten barn akkurat da. Det er noe med det når en unge hyler av full hals, og du bestemmer deg for å forlate området, og du kommer ut i garderoben og finner ut at du akkurat har trakket i ungebæsj. Da er det HELT GREIT å ikke ha barn. Jeg fant også ut at den nye badedrakten hadde hull... akkurat der... der som du ikke vil at noen skal se inn. Det er kjekt.. med tre ukers badepass, men badedrakten ble byttet i en som var to nummer større, så nå går den så fint på i dusjen, atte.... det er bare det at den er litt stor... hehe... men den skjuler i hvert fall alt.

Mandag kom B på besøk og var med på tur, styrke og stor ball. Jeg tror hun var meget fornøyd med treningen, for hun ble svett og god, hun også. Det er jo ikke rart når Lene tar fullstendig av på stor ball og skal ha oss til å hoppe opp og så lande på ballen igjen. Jeg var jo livredd for at den ballen skulle reise til pieces før jeg rakk å sette meg på den igjen, men den holdt seg der, den. Å stå i planken på ball er en utfordring, for de beina vil i hvert fall ikke være oppå en ball som stadig er i bevegelse. Mens jeg stod i planken skulle jeg trekke ballen opp under meg. Det trodde jeg aldri jeg skulle klare, så da det gikk kom det en skikkelig gammel - kjerring - kommentar fra meg "Å GUUUD!", og mange lo. Jaja... greit det. Jeg klarte det jo.

Tirsdag var det tur igjen i siste time, i grått og kaldt vær, så da var det deilig med en dukkert igjen. Denne gangen turde jeg til og med å ta sklien. Midt inni mørket begynner jeg å hyle uæææææ men det utartet seg og ble uæææææeeeeewooooohoooooooooooooo!. Det var KJEMPEGØY, og det ble flere runder. Dit skal jeg i hvert fall neste gang!!! :)

Velkommen til kurset om hvordan legge inn kommentar.

Siden flere har kommet med den tilbakemelding om at det er vanskelig å få lagt igjen kommentar uten å ha et brukernavn eller blogg selv skal vi i dag ta for oss hvordan vi legger inn en kommentar til et innlegg. Vi begynner med å trykke der det står "ingen kommentarer" under innlegget. Det kan være noen andre allerede har lagt en kommentar, da står det noe annet der. 

Når du trykker på den linken kommer du til dette bildet. 

Skriv inn det du har på hjertet og scroll deg litt lenger ned i bildet. 

Om du vil være anonym velger du det alternativet, deretter trykker du på "publiser kommentaren din". 

Vil du legge igjen et navn er det supert. Da velger du det alternativet, skriver inn navnet ditt i feltet som dukker opp, deretter trykker du på "publiser kommentaren din". 

 

Vips, så er kommentaren publisert og alt er velstand. :) 

Dagen i dag startet bra med at jeg måtte tvinge meg selv til å stå opp. Selv de over som skravlet ivrig i vei allerede kl 06:00 i dag fikk ikke meg til å hoppe lystent opp av sengen, men jeg hadde ikke noe valg. Det ble tur på vekten og avgårde til første time. Første time i dag var ballspill. Etter å ha unnagjort en heller grusomt kjedelig oppvarming med badmintonstafett fikk de som ville spille innebandy gjøre det, og de andre gjorde noe annet. Etter at ordet innebandy var nevnt hørte jeg ikke etter lenger, så jeg vet ikke hva de andre drev med selv om de var på andre siden av banen. Tror jeg så en basketball, men er ikke helt sikker. Utrolig hvor lite jeg får med meg egentlig! Etter å ha løpt ned et par stykker, trakket på køllen til han ene, og faktisk klarte jeg å få ballen i nettet et par ganger også, kjente jeg at pulsen hadde klart å presse seg oppover i dag også, og jeg hadde gått over i våken tilstand. Pausen mellom første time og andre time gikk med til å få satt på litt musikk siden jeg syntes det var så dørgende kjedelig å ha det helt stille, og så var det bare å hive litt rundt på en basketball og se om den traff nettet innimellom. Jeg kan visst ikke veien til nettet, for ballen havnet ekstremt sjelden oppi det nettet. 

Andre time var styrke med stang. Her føler jeg meg litt mer på hjemmebane. Etter å ha kjørt knebøy skulle vi ta stående roing. Instruktrøen, også kalt Robert, mente alle skulle beholde de samme vektene på som de hadde på knebøy. Da han så på meg og spurte om det ville gå bra kunne jeg jo ikke si noe annet enn "ja... skal i hvert fall prøve". På de siste repetisjonene skalv jeg som aspeløv i armene, men det er noe med det når instruktøren stirrer deg i øynene og sier "fem igjen, Anne Karin" foran hele gruppen. Da bare gjør man det likevel selv om man har lyst til å slenge fra seg hele stangen og helst stappe den opp i rassen på en viss Robert... Jeg klarte to runder til med samme vekten, jeg. Så det så! Snøft! Men jeg må si det er noe tilfredsstillende og motiverende når Roberto'en kom bort midt under timen og sa "Du er sterk, du, Anne Karin. Jeg skjønner jeg ikke skal havne i trøbbel med deg!". YAY! (Ja, jeg skryter litt igjen, men det er jo kjekt å skryte litt når man ha opplevd noe positivt her i verden!)

Tredje time var tur i skogen. Jeg avtalte med Lars at vi skulle ta en rolig tur, og han foreslo en konkurranse hvor det gjaldt å gå roligst. Tror han begynner å kjenne så smått til konkurranseinnstinktet mitt, så han har vel skjønt hvordan han skal få meg til å faktisk gå en rolig tur. Vi ruslet i vei, og jeg klarte å gjennomføre gul løype (minus sørpeområdet) med 58% av makspuls i snitt. Det er klapp på skulderen. Rolig tur gjennomført!! :) 

Ny svømmetur i dag, og en evighet i varmebassenget. DEILIG! :) Sånn ca. passe salig til middag, holdt på å sovne i kaffen. Siden Stiansen kommer på besøk på søndag fant jeg ut det var best å vaske rom og bad pittelitt, siden det absolutt ikke så ut i måneskinn. Tvangsvasking, kalles det. Med musikken på ble også det gjennomført. Det er faktisk litt deilig når det er rent og pent rundt en. Tar vel ikke lange tiden før det er katastrofalt rotete igjen kjenner jeg meg rett... ;)

Tepause

Takk til Stian for super kopp. Loving it. Liker derimot ikke autokorrektur på telefonen som medfører at jeg må skrive hvert ord fjorten ganger før det blir riktig på skjermen, ei heller han over som hoster H E L E tiden. Liker heller ikke at mobilen ikke lar meg snu på bildene... Liker den nye, litt for trange badedrakten min. Nå kan jeg jo endelig svømme uten at hele puppestellet er til beskuelse for alle og enhver. Yay. Bassenget ble testet ut i dag etter en runde med pilates. Må si det var et vakkert syn når fem tjukkaser hoppet ut i vannet samtidig. Tsunami next. ;) minitsunami... eller nimitsunami... Jeg var nok et lekkert syn selv der jeg stod i dusjen med min våte kropp og skulle få på meg min nye litt for trange badekaret. Det var å hale og dra, dytte magen inni, sunne og stønne. Ble så svett at det måtte dusjes på nytt. Trang bsdedrakt på våt hud er ikke å anbefale!

Mor og far kom på besøk i går, så da utgikk gårsdagen badminton. Tror det var like greit om jeg skulle spilt så dårlig som jeg gjorde i dag. Klarte ikke treffe mine egne server engang og kom med kraftuttrykk som "svarte!". Hoho. Klarte å slå meg selv i leggen, fikk "ballen" i øyet og fyrte den rett i trynet på han på andre siden av nettet. Badminton ikkje så lett som det ser ut til.
Hvis du skriver hoho vil egentlig autokorrekturen at det skal stå homo...
Fikk plutselig blomster i går. :) Har ikke jeg verdens beste kjæreste? Godnosen!

Internett er død....

Nå virker ikke internett igjen. Døden har visst tatt den. Jeg har brukernavn og kode, men til ingen nytte. Jeg får ta klageorganet på meg i morgen og gjøre noe med det!

Har dere det bra? Hører veldig lite fra omverdenen for tiden. Tar gjerne imot oppdateringer, jeg også. ;)

søndagstrening

Anså... eg trente jo søndagen og. Styrke og badminton. Måkkje tro eg har blitt en latsabb. 240 kg på prispress nå. Kjennes fryktelig mye ut å skulle ta igjen Aleksander og Helge på 280, men jeg har nå en gang sagt at jeg skal, så...

Helg på moen...

Fredagen kom og gikk, og jeg avsluttet uken nimiprogram med gul løype sammen med to andre herfra og gode, "gamle" Cons som forlot både meg og moen utpå ettermiddagen. Sukk. Hvordan skal jeg klare meg uten min medsammensvorne blide, småbrautende, flink - til - å - lage - liv medbergenser?

Jeg valgte selv å bli boende på moen i helgen, tenkte det var greit å oppføre seg litt ordentlig matmessig etter litt mye utskeielser. Vekten stod i ro denne uken, så da er det bare å skjerpe inn, da. Det er så frustrerende å stå oppå den vekten, etter å ha skrelt av alt som kan medføre mervekt, og så se at "jah... samme som forrige uke, jah.. flott, det!". Føler jeg jobber hardt for det, så da må jeg jo ikke ødelegge det. Det kommer som kjent noen "platåer" innimellom, og man står litt i ro, ikke noe nytt fenomen, men det er bare det at det er så utrolig kjedelig når det er JEG som står i ro. Eg vil jo ned!!! Men jeg merker det jo på enkelte deler av kroppen at jeg minker litt. F.eks. brystene. Thank you. Forrige gang jeg var her var det boobsa som forsvant ført. De kom ikke tilbake da det snek seg på litt vekt igjen. Hva er det første som blir mindre nå? Boobsa... Hallo? Hadde vært trivelig om det ble litt igjen, da, så slipper jeg løpe ut og kjøpe ny undertøysavdeling med en gang. Ikke det, det trengs faktisk. Slitne, grå, slappe, uten så veldig mye mer strikk igjen - undertøyet hadde hatt godt av å bli byttet ut med noe litt mer snertent. Sånn, nok om det!

Jeg innså plutselig hvor forferdelig få det var igjen på moen for helgen. Etter å ha satt ute på plenen med Stian (altså, en kompis - på - moen - Stian, ikke type - Stian) og preiket tullball i noen timer fikk jeg et desperat behov for å komme meg ut av leiren og se noe annet. Det endte med en tur på Kongens utsikt. For det er lurt. Spesielt når klokken er litt for meget. Jeg inbilte meg at det ville bli en aldeles fortreffelig solnedgang i horisonten, så jeg la i vei opp på denne her utsikten. Fin tur, det. Fin utsikt. Fine, slitne bein. Fin eviglang bakke. Fine tanker om "HVA ER DET DU DRIVER MEEEED?" på veien opp.

Da solen gikk ned skjønte jeg at, eh, solen hadde gått ned. Det er mørkt i skogen når solen har gått ned. Jeg var alene, så det var i grunnen ikke noe å vente på. Avsted! Med musikk på øret gikk det i slow motion nedover. Alle vet jo at jeg har angst for alt som er bratt eller glatt. Plutselig fikk jeg en feeling av at det var noen andre tilstede. Ekkelt. Fikk frysninger. Litt frempå stien syntes jeg at jeg kunne skimte noe, men da jeg kom litt nærmere så jeg jo selvsagt at det ikke var noe. PLUTSELIG så jeg den gjengen med sauer som stod RETT VED SIDEN AV MEG. Jeg holdt på å dø på meg. Hjertet i halsen og sikkert et vettskremt uttrykk i trynet. Sauene så ikke så smarte ut, de heller. Fra da av ble det null musikk på øret. Med livet i behold kom jeg meg til bilen og satte kursen mot moen igjen.

Jeg la meg godt sliten og tenkte at jeg skulle være snill meg meg selv og ikke ha noen vekkerklokke på for lørdag morgen. Jeg pleier ikke sove altfor lenge, så jeg regnet med å være opp til ni i hvert fall. Mhm! 12:21 våknet jeg. Helt desorientert og med putemerker i ansiktet fikk jeg sjanglet meg inn til "lunsj". Jadda. Vet å få mye fornuftig ut av helgedagene. Det var meldt dårlig vær, og det var det. Etter lunsj ble det film i velferden sammen med de andre "unge". Plutselig var det middag, gitt. Jeg syntes jeg hadde fått altfor lite ut av dagen, så jeg satte meg som mål å i hvert fall rusle gul. Det var jo hviledagen min, så jeg skulle ikke overdrive. Mhm! Endte opp med å gå en km, da var jo kroppen varm og klar for mer moro... så da jogget jeg litt over fem km, da. Hallo? Når begynte jeg å jogge slike strekninger? DRITGØY! Er nå litt stolt, da. Hviledagen forsvant ut vinduet. Deretter var det "Gnomeo and Juliet" i velferden. Hagenisseversjonen av Romeo og Julie. Lo meg skakk! Anbefaler alle å se den!

Bildet med en glisende meg er egentlig mest for å vise gymsalen som kan skimtes i bakgrunnen. Der trener vi en del, kan du si. Spinningen foregår inni her, badminton, ballspill, vekter, styrke med stang, innebandy osv...

Søndag skulle jeg stå opp kjempetidlig og få gått tur tidlig, og så trene styrke utpå dagen. Mhm! Våknet halv tolv, og lå litt til, så det ble samme prosedyre inn til lunsj igjen. Jeg hadde avtalt med Stian at jeg skulle trene styrke klokken to. Det skjedde ikke. Det var jo sol. Vi satt ute i timesvis og pratet i solen sammen med noen andre folk. Solkrem er som vanlig oppskrytt, og her sitter jeg, da, som en tomat igjen. Lærer jeg aldri? Det som ser ut som en hvit stropp på bildet under er ikke en hvit stropp. Det er meg. Grunnfargen. Jada, neida, så...

Nå sitter jeg her, da. Kjempesliten igjen. Jeg tok Lars i hånden på at vi skulle gå en rolig gul løype i dag i første time. Det endte med tre sinnsykt slitne sjeler etter endt tur. Lars dro på i begynnelsen, han burde jo vite etterhvert at jeg ikke går fort i begynnelsen, men etter ca. halvannen km våkner jeg til liv og DA begynner gåturen sånn egentlig. Jo, han vet det. Akkurat da han sa "nå begynner vel du å bli varm" giret jeg om og satte opp tempoet. I gulebakken så jeg noen foran oss og satte opp tempoet enda mer. Jeg må jo forbi. På toppen hørte jeg Lars hvese bak meg "SYKE JENTE!", jeg lo, ropte "WOHOO!", og fortsatte. :) *knegg* Kom inn til samme tid som jeg gjorde lørdagen da jeg jogget.

Time to i dag var Yoga. Like vondt å strekke, like tungt å bøye, like vanskelig å ikke prompe, og utrolig deilig å ligge dønn i ro de siste fem minuttene.

Time tre var blå spinning med Rune. Det var... hardt! Som vi jobbet. Det var iskaldt i rommet da vi kom inn, etter første sangen var det ingen som hadde problemer med temperaturen lenger. Jeg begynner å bli kraftig lei av forkjølelsen som sitter bare litt igjen. Etter fire snyterunder føler man seg ikke videre lekker der man sitter utsvettet og henger over sykkelen etter endt time. Men man må jo snyte seg. Man må jo ha luft. Så får det heller bare være lite lekkert.

Time fire var frivillig. Zumba. Denne gangen var vi bare fire stk, så vi fikk MYE oppmerksomhet fra instruktør. Gøy i dag også, og følte jeg fikk det litt mer til, men ryggen var ikke fornøyd, så jeg bøyde og strakk, tøyde og trakk innimellom, så instruktør lurte på om jeg heller ville ha ny yogatime. Nei, takk, en pr dag holder lenge, du!

Time fem var også frivillig. Badminton. Jeg klarte å serve en midt i skrittet, og to i forskjellige ansikter. Jeg er fryktelig god!

Nå er jeg sliten. Nå vil jeg legge meg. God natt, kjente og kjære. :)

Blogginnlegg - igjen - bare noen dager etter planen...

Shit, så fort tiden går. Nå har jeg endelig fått kjøpt meg internett igjen, så her er jeg. :) Skal jeg begynne med begynnelsen? Skal jeg? Skal jeg? Skal jeg? Okei! 

Forrige fredag husker jeg egentlig ikke så mye av. Dagene på moen går litt inn i hverandre, så på dette tidspunkt å huske hva vi trente er komplett umuligus! (... med mindre jeg reiser meg og ser på timeplanen for forrige uke, og det gidder jeg bare ikke!) Jeg husker imidlertid at jeg møtte opp en halvtime for sent til gåturen på slutten av dagen. Smarte meg hadde ikke fått med meg at vi begynner halv to nå, ikke to. Jaja. Kan ikkje få med meg alt som står på timeplanen. :p Siden jeg ikke hadde noen å gå med måtte jeg jo bare gå alene, da. Ble en smule overrasket over å møte så mange "unnasluntrere" som allerede da var tilbake fra tur, men etter å ha gjort meg unna med fire kilometer på en halvtime (fatter fremdeles ikke helt at jeg fikk unna fire kilometer på en halvtime.. men eg e no fornøyd med det, altså!) fant jeg ut at jeg var litt unnasluntrer, jeg også. Siste halvtimen satt jeg på plenen delvis i koma etter turen, og litt i sjokk over hva jeg nettopp hadde gjort... og veldig fornøyd. Jeg skulle bare kjappe meg i dusjen og pakke, så skulle Cons og jeg dra til Oslo for helgen. Jeg var jo selvsagt ikke kjapp. Når var jeg kjapp sist? Det er oppskrytt, og det ser ut til at jeg fullstendig har sluttet med all kjapphet. Å komme akkurat litt for sent virker å være min nye hobby. Jeg pakket og da jeg hadde dratt den altfor tunge lasten ut av huset fikk vi endelig dratt. En time i bil med blablabla var kjekt, og til slutt fant jeg til og med parkeringshuset hvor bilen skulle bo for helgen. Det er siste gang jeg parker i hus for en helg. Neste gang parkerer jeg utenfor og tar bussen inn, det sparer jeg sånn ca. en million på! Jeg MÅTTE ta bilde av rommet på hotellet, selvsagt. Det var jo så avlangt. Og med badekar. BADEKAR. B A D E K A R! Jeg liker badekar! :) Ja, og så var guttelutten der, da. Liker han også. ;)

Vi dro ut for å se om det var noe fôr å oppdrive i byen. Det var det. Fint vær også, og selvsagt bilder på veien. Tror Stian har skjønt at jeg er glad i Oslo siden jeg stort sett sa "åååå, Ooosloo!!!".

Nice middag OG dessert på Aker Brygge er ikke å forakte. :) Ei heller en promenade hånd i hånd med schærstn er så vondt. Hadde det som plommen i egget, var selve prikken over i'en. Synes ikke denne desserten var så syndig, da. Jordbær med bare pittelitt hvit sjokolademousse. Jømmi! :)

Helgens store begivenhet var Øyafestivalen på lørdag. Etter å ha tvunget oss opp tidsnok til å rekke frokosten klarte vi å somle oss avgårde til slutt. Det var bare så grusomt deilig å ligge i sengen bare liiiitt til. Tror det store sovemonsteret hadde innatt mitt legeme for helgen, for jeg kunne sikkert lagt der hele tiden. Har blitt et dovendyr! Enda godt vi kom oss avgårde, for der møtte vi Kent, Kristin, Lisbeth, Gunn, Håvard og noen andre som man bare er på hils med og ikke egentlig husker hva heter. Musikken var fin, solen var fantastisk, og det var litt deilig å ta seg en øl på bordet vi delte med 20 andre mens vi tvang i oss litt dårlig thaimat og hørte på Jessie Werd eller Ward eller hva det nå var hun het. Synes hun var flink, jeg. Vi ventet lenge og vel på avslutningen, men fant ut at vi skulle gå ut i stedet, så vi gikk.

 Vel ute fra området fant vi en taxi som så veldig lovende ut. Da vi satte oss inn fant vi fort ut at det ville bli en interessant tur tilbake til hotellet. Fyren spurte flere ganger hva gaten het. Bare her blinker det en varsellampe hos meg når ikke drosjesjåføren vet hvor Kongens gate er. Men kanskje han bare ikke skjønte hva vi sa. Han var nok ikke herfra. Husker ikke hvor han var fra, men han disset i hvert fall sitt eget folkeslag, og egentlig alle andre folkeslag også. Han brydde seg ikke så mye om kjøreretninger, og kjørte opp på siden av andre taxier for å slå av en prat, eller kjefte om et eller annet, fløyte på noen, og veive litt med hendene. Fortreffelig tur! Vel fremme fikk jeg gode råd om hvordan Stian kunne bli kvitt hosten sin. Tror jeg velger noen andre når jeg skal ha medisinske råd, jeg.

Jeg skulle bare skifte, så skulle vi gå ut et sted og ta oss litt vin. Vi gikk veldig langt. Helt opp til baren på hotelltaket. Her var fiffen samlet, så jeg og min utrolig gode selvtillit trivdes ikke noe videre, dessuten blåste det kaldt, så etter ett glass rømte jeg ned på rommet igjen og stupte i karet for å få varmen i meg igjen. Siden jeg var fysen bestilte vi litt melon. Vi fikk en halv en. Skulle tro det ville vare en uke, men den gikk ned på høykant mens håndballjentene sørget for å få gullet i havn.

 Søndagen kom, og dovendyret måtte faktisk bli vekket for å i det hele tatt rekke frokosten. Hva gir du meg? Fikk spist og så var det straks opp i sengen igjen. zzzzz! Halv tolv kom jeg på at det kanskje ville være lurt å pakke før vi måtte sjekke ut. Så da gjorde vi det. Da han dro den veien, dro jeg andre veien, og fant Camilla. :) Hyggelig lunsj tok litt lenger tid enn vi trodde, men vi kom oss da til slutt til løkka og hang med Cecilie og Dorte. Flotte folk! Jeg hadde tenkt å dra fem. Det ble vel halv åtte før Cons og jeg fant bilen igjen. Jaja. Kan ikkje gjøre alt i tide...

Jada, jeg har lagt ut bilde av fremmede mennesker, men eg likte bildet så godt, så vi bare later som om jeg har spurt om tillatelse, sant?

 Cons, Aleks og meg på Salt og pepper. Nydelig bilde av nydelige folk. :)

Mandagen kom, og starten på uken er alltid tur i skogen. Jeg tenkte jeg skulle jogge gul løype, så jeg gikk på det jeg kunne for å varme opp. Kjente fort at beina var tunge og ikke ville være med på turen, pusten gikk for fort, og det hele ble en kamp uten like. En av sommeroppholdsfolka jogget forbi meg og sa etterpå "jeg bare måtte løpe forbi deg, måtte være bedre!" Tusen takk, det var jo en hyggelig ting å si. Makan! Men det er greit, jeg skal bli bedre og vise henne, jeg! (neida, er ikke sta, jeg!) Jeg kom tilbake til camp etter å ha brukt akkurat samme tid som når jeg går fort, men bare enda mer sliten, og med en merkelig følelse i ryggen og nedover i høyre beinet. På zumbaen var det risting av hofter og raske trinn med litt hopping, og her ble denne merkelige følelsen bare vondere og vondere. Utover kvelden måtte jeg innrømme det faktum at ryggen hadde slått seg vrang. Det gjorde dritvondt,og jeg klarte ikke stå oppreist på en normal måte. Narkisknekken, kaller jeg det når man står med den sjarmerende knekken i knærne, og man heller over til den ene siden med overkroppen samtidig som man er litt fremoverbøyd. Stilig. Musklene i ryggen stod i helspenn, og strammet taket bare mer og mer.
F R U S T R E R T!!!! 

Hadde satt pris på om jeg også kunne få oppleve å få trene som normalt uten en forkjølelse eller noe annet dritt hengende over meg konstant. Eg e lei! Men nå skal vi tenke positivt, dere! Jada, så neida. Motgang gjør en sterkere. Det er i motbakke det går oppover og alt det der. Detta går sikkert snart over. 

Har i løpet av uken hatt store problemer med å legge meg, og reise meg, gå, stå, sitte for lenge osv... men jeg har gjennomført all obligatorisk trening, og er litt stolt av det. Håper jeg ikke har vært en snerpete gneldrekjerring. De andre har jo tatt veldig hensyn til sin handycapede venn, til og med hjulpet meg med å få meg opp fra gulvet osv. Er så deilig når man må ha hjelp til alt. Hei, jeg skal hente mellommåltid... hadde dere bare giddet å plukke meg opp fra gulvet først? Fordelen er jo en del nærkontakt, da. Alle har fått knadd og massert, trykket og styrt på der bak for å få løsnet opp de der syke, dustemusklene som har bestemt seg for å være harde og spente som felestrenger. Og det virker faktisk som om det har funket litt, for nå er jeg pittelittegranne bedre. Jeg endte riktignok opp grinende på gulvet i yoga'en i dag, men det løsnet liksom litt etter det, så nå går jeg normalt igjen. Fortsatt et problem å komme seg ut av sengen, men det er jo sikkert kjekt for de andre å se på at jeg krøker meg opp som en gammel kjerring innimellom. Mandag skal jeg nok flise dem på turen!!!

Bildet under er fra i går, onsdag. Bente var på dagsbesøk igjen, og den obligatoriske turen til Salt og pepper ble gjennomført... igjen... kjempekoselig! Takk for massasje og varme hender, Bente, og selvsagt smertelindrende krem. :) Love you!

Nå er det snart helg igjen. Jeg skal være på moen, og har som mål å komme meg på Kongens utsikt i løpet av helgen, så da bør bare været bli bra, og ryggen bedre, ellers kommer jeg til å krype ned igjen, tror jeg. De rullesteinene har jeg hatt nærkontakt med før, og føler ikke for det igjen med det første. Tror ikke det hadde gjort underverker for ryggen om jeg endte kavende opp nedi steinene desperat i blikket etter en mobiltelefon som sikkert lander altfor langt borte. (Bare ser for meg det som mest sannsynlig kommer til å skje.)

Onsdag var det tid for dagstur til Vesleflåtan. Hele hurven skulle dra i vei opp til Damtjern og gå ca. seks km inn til Vesleflåtan, spise lunsj, og gå tilbake. Greit. 

Bente, eller "Pluggen" som hun liker å bli kalt, kom på dagsbesøk for å være med på tur og skravle med Cons og meg. Vi hoppet i bilen og var klare til å dra da det plutselig dukket opp en kar fra sommeropphold som også gjerne ville sitte på. Greit det. Akkurat da vi begynte å kjøre kom det løpende enda en fra sommeropphold som ikke hadde noen å sitte på med. Det var jo bare til å hive seg med, det, og plutselig var bilen full. Full av mennesker som ikke er av den minste størrelse. Dette resulterer i en bil som senkes en smule og derav veldig interresant kjøring over de små, kvasse fartsdumpene som er ved porten. Ingen vil gå ut, for det er jo ingenting som ser så dumt ut som at det går tre stk ut av bilen, kjøre over fartsdump, og så inn igjen i bilen... hver gang det dukker opp en dump.. 

Vi begynte å gå, og Aleks hadde visst bestemt meg for at jeg også skulle være med på å gå forbi de andre og komme først frem. Det er snodig at han tror han kan bestemme over meg, og det er snodig at jeg av og til lar ham gjøre det. Hrmf! Tenker vi sier at jeg syntes det var greit og heiv meg med i stedet. Jeg var nok ikke den første som kom frem, men heller en god nummer seks. Kjempegod! Syntes det var greit, jeg. 

Det tok ikke lange tiden før jeg begynte å hutre, så det var bare å få på seg noe tørt med en gang. Jeg sneik meg bakom et hushjørne og syntes jeg hørte noen rundt meg hele tiden. Det er jo noen smårare folk her, så man vet aldri hvem som finner gleder i å se på når noen skifter. Ikke at jeg tror en svett og sliten bergenser skulle friste noen skuelystne øyner, men det er litt ekkelt å stå og veive med fettet inne i skogen og vite at det sitter noen smårare tjukkaser bare noen meter unna. Neida, de er sikkert greie, men inne i hodet mitt er det en liten stemme som sier at man aldri kan være forsiktig nok, så det var nok like greit, om så bare for min egen mentale helsetilstand, at jeg gikk for meg selv og skiftet. Verden blir så mye bedre med tørre klær, og en skikkelig bamseklem fra Helge. :) Helge og Morten syklet opp, de. De kan jo kke være riktig kloke i hodene sine, spør du meg, for de bakkene er ikke spesielt behagelige. 

Returen begynte i et friskt tempo, som vanlig. Jeg tror Aleks hadde bestemt meg for at jeg skulle være med i kappløpet denne gangen også, men i stedet sakket jeg litt på og gikk med Lars. Ikke det, vi hadde greit tempo, men da vi kom frem var det slik at jeg følte jeg fremdeles følte litt lykke i livet og ikke hadde lyst til å legge meg ned og grine, noe jeg tror resultatet hadde vært om jeg hadde fortsatt i samme tempo som i begynnelsen. Det er jo flott å komme til "målstreken" og få høre "næh, kommer dere nå? Det hadde vi ikke trodd!"... Thank you! ;)
 Men i hvert fall; 12 km unnagjort. Kjempefornøyd!

Tilbake på moen slo jeg meg ned i solen og spiste resten av lunsjen min. Sliten og fornøyd. Bra dag. :) Plutselig kommer to av kara fra sommeropphold og sier de har tenkt å gå gul løype, i rolig tempo. Javel, sier jeg, og ønsker dem god tur, lener meg tilbake og kjenner solen varmer. Det som forstyrrer hodet mitt er når Bente sier hun vil være med. Plutselig begynner den der irriterende stemmen igjen.. "Du klarer en tur til. Det er jo bare 5 km + +. Det går fint. Rolig tempo". Og plutselig hører jeg meg selv si: "Jeg skal bare skifte sko, så blir jeg også med!" WHAT??

Jada, vi gikk gul løype, og jeg kjente at NÅ ... NÅ var det nok! De fikk meg jo til og med til å løpe opp bakkene. Jeg som trodde jeg var fullstendig tom for energi hadde visst litt mer å gi. I det vi kommer til fotballbanen må det jo ha rablet fullstendig for meg, for plutselig sier jeg "Skal vi ta en tur til, eller?". Så da gjorde vi det. Gul løype. En gang til. Galskap. De gærningene skulle jo til og med løpe inn de siste hundre meterne. Da var jeg sliten. Det ble jogging på meg. Og jeg sverget på at jeg skulle lære meg å ikke komme med slike forslag flere ganger. Jeg tror ikke jeg har lært... 

2,3 mil unnagjort. Fornøyd!

Jeg slang meg på plenen, ble "overfalt" av en hund, fikk beina tøyd av en kar, hadde nyklippet gress på hele baksiden, og trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen, men det klarte jeg. Fikk dusjet og gjort meg klar for middag på Salt og pepper. Tok på meg sko med høye hæler, men fant rimelig kjapt ut at det var totalt uaktuelt da jeg straks fikk lyst til å kappe av meg føttene. 

På Salt og pepper smakte maten, som vanlig. Det som egentlig var problemet var at den ble servert så sent at det var like før jeg begynte å gnage på armen av sult og desperasjon. Tror ikke det hadde vært noe godt, egentlig. 

I går begynte vi første time med spinning. Jeg tenkte at spinning ville bli steintøft etter så mye gåing dagen før, men jeg satt nå der og tråkket i vei, og forundret meg over at det gikk så fint. Plutselig smalt det, og DER var jeg stiv i beina. Da var det tre kvarter igjen av timen. Det ble en lang time. "Opp og stå, tre minutter, dette klarer dere!" Jada! Klarte det, men det var ikke mye trøkk, tror jeg. Hadde mest lyst til å be instruktøren klappe igjen, men jeg tror jeg skulle fått høre det om jeg hadde gjort det. Jeg hadde vel måtte stått ut timen.

Andre time var styrketrening. Kjempesmart å avslutte med planken. Null krefter igjen i hele kroppen, da skal man stå i planken og dirre hemningsløst så lenge man klarer. Man klarer visst ikke så lenge. Etter tre relativt korte forsøk på ca. 20 sekunder hver ga jeg opp og begynte med sit ups i stedet. Det er jo rene koseøvelsen i forhold. 

Det ble ingen ekstratrening. S L I T E N!

I stedet skulle jeg ha rolig kveld, kose meg med en film og litt lett - kakao. Skjønte ikke helt hvordan det kunne ha deg at t - skjeen var så langt nede i kakaoen, men... det er mulig den ikke tåler så høy varme... mulig..

Tirsdag og godt i gang med uke tre på moen. Tirsdag er veiedag, og vekten går nedover. :) Det liker vi! :) Etter en helg med fokus på å bli kvitt forkjølelsen, gledet jeg meg til å komme i gang igjen med treningen. Søndag fikk jeg forbud mot å gjøre noe som helst, egentlig, så jeg var jo så rastløs at det holdt på å klikke for meg da jeg ankom moen på kvelden. Jeg fikk med meg de siste minuttene av en helt grusom håndballkamp mot Spania, og satte meg med Aleks og ventet på 100 - meteren. Jeg tok av meg skoene og satte føttene godt opp i sofaen, og DER kom dunsten fra skoene. W O W!!! Det var ille nok til å slå ut en hel hær, det er jeg sikker på. Tror det nærmer seg tid for nye sko! Når til og med slik en ungdomsvalp som Aleks reagerer på lukten så må det være ille... :p

Smarte mennesker hadde sikkert tenkt at det er lurt å ta det littegranne med ro når man setter i gang med trening når man ikke er helt i form. Jeg begynte småsmart med en tur i skogen i helt greit rolig tempo, som endte med at jeg MÅTTE løpe opp siste bakken bare fordi de andre gjorde det. Jaja.. sånn kan det gå. Gikk greit, det. Vi fortsatte med spinning. Jeg liker spinning. Jeg tar gjerne helt av på spinning. Jeg tok helt av på spinning. Det gikk greit, det, men såååå sliten man blir av det. Det er bare det at når Waka waka kommer på, så MÅ man bare gi alt man har, om det så egentlig er tomt inni der. Svetten spruter og beina går som om de aldri skal få gå mer. Gøy er det!

I timen "Motivasjon og mestring" satt gutteklubben fnisete & co bakerst i kroken og skrattet seg gjennom hele timen. Herlighet, om jeg må si det selv, så utrolig barnslige voksne folk kan være. Ja, vi oppfører oss som fjortiser! Når man er sliten er selv den minste ting veldig morsomt. Som når coachen sa hun skulle ha sin siste dag på torsdag, og Lars hvisker "kake?", så er det ustyrtelig morsomt! Jeg er 100% overbevist om at de som satt rundt oss og ikke hadde hatt timen før ikke syntes det var like morsomt. Unnskyld til dem! Det var egentlig ikke meningen å forstyrre.

Etter dagens obligatoriske timer var et bare å hive seg med på zumba. Det gikk litt bedre denne gangen enn forrige gang, men jeg ristet så grådig på hoftene at det rett og slett gjorde vondt, og i dag kjennes det nesten ikke ut som om hoftene henger helt på plass. Det skal steppes, og stompes, vrikkes og peses, danses og svettes også i denne timen. Armene flyr i alle retninger, for jeg har mer enn nok med å holde styr på bena. Hovedsaken er at det skal være gøy, og det var det. :)

Etter en aldeles utsøkt middag (ironi) med rødbetbiff er det ikke vanskelig å forstå hva som menes med slankemat. Man må jo gå ned i vekt når maten faktisk er så vond at man ikke klarer å spise den. Maten pleier være helt grei, den, men i går så det ikke bra ut, og det var det heller ikke, så det ble litt blomkål og couscous før vi la i vei for å spille innebandy. Jeg har ikke kontroll på køllen og ikke kontroll på ballen, så det hele var en endeløs rekke av klønetilfeller for min del. Jeg fant fort ut at min store styrke innen innebandy gikk ut på å løpe frem og tilbake og buse inn i folk slik at de kom litt ut av balanse, og var jeg ekstra heldig fikk jeg tak i ballen og fikk som regel sendt den rett tilbake til motstander. Jeg er sikkert en drøm å ha på laget. I innebandy løper man fletta av seg, og selv om man må stoppe og hive etter pusten MÅ man jo løpe videre når man ser baller er bare r e t t der borte... Ojojoj, så sliten man kan bli av det også.

Lars og jeg avsluttet med styrketrening. Jeg fikk presset meg gjennom det jeg skulle og til slutt var jeg så tom for energi at jeg faktisk syntes jeg hadde trent nok for dagen. Vi hadde gått glipp av siste mellommåltid, så vi fant ut vi skulle stikke på butikken og kjøpe. Jeg lurte på hvem som skulle kjøre, men Lars mente det ikke var noe å lure på siden det allerede hadde svartnet for meg et par ganger og jeg hadde holdt på å svime av. Han kjørte. Idet skjelvingene og kaldsvetten tok meg fikk jeg hylt nedpå litt juice og en skyr slik at blodsukkeret kom seg litt opp igjen, og det bar tilbake til moen. Ved tilfeldig møte med gutta i gangen satte jeg meg bare rett og slett på gulvet siden det var så slitsomt å stå, og satte uten problemer helt i ro. Dette ble jo selvsagt bemerket. Siden jeg ikke var rastløs kunne det vel faktisk virke som om jeg var litt sliten. Det hadde de helt rett i. Tom for futt.

Dagen i dag har begynt med pilates. Jeg tenkte det skulle bli godt å få strekt litt på ryggen. Vi strakk ikke ryggen, men alt mulig annet. Det er godt å få trent magen litt også, og jaggu ble jeg varm igjen. På slutten er det avslapning der man skal ligge og slappe av mens instruktør forteller hvor i kroppen du skal kjenne at du slapper av. Jeg klarer ikke det. Jeg ligger og tenker på hvor forferdelig kaldt det er. Nå har jeg begynt å kle på meg før vi skal slappe av, likevel kjennes det ut som om det er 20 minus, og jeg tvinger meg gjennom seansen. Denne gangen måtte jeg skyndte meg for å rekke spinningen sammen med de på sommeropphold siden jeg fikk lov til å skulke teoritime om friluftsliv, siden jeg har hatt det før. Spinningen var helt grusom. Beina var stive som stokker og ville ikke gå rundt, jeg prøvde og prøvde, men klarte ikke presse pulsen så veldig mye opp, og i hver pausesang så kapitulerte jeg nesten fullstendig. Da er det veldig greit at man er på intervallspinning og liksom skal gi ALT i hvert drag. Jadda. Uten sportsbh på føles jo brystene som dvaske pannekaker der de blir slengt hit og dit, og med en dam rundt sykkelen igjen føler man seg ekstra snasen. Singleten henger klissvåt til tørk og gleder seg til en vask. Jeg gjør meg klar til lunsj, og snart venter stavgang med styrke, innebandy og volleyball. Denne gangen MED sportsbh!

Vakre Hole kommune

En fin, veldig vindfull dag på sjøen med Stiansen og hans foreldre. Gutta hoppet i sjøen og koste seg ordentlig mens damene satt på land og hold på å blåse bort. Det ble grillings og "evakuering" i båten igjen. Koselig, men i overkant windy...

Hjemme har jeg øvd på utstedelse i dag. Daim og kaffe. :) E så fornøyd, atte.

Endelig helg!

Sannelig, sannelig sier jeg dere; det ble helg også denne uken. Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Med en høyrearm utslitt og vond etter badminton, en rygg som er noe oversliten etter mye ryggtrening, den tiden i måneden og annet plukk har det blitt rolige dager på camp. All obligatorisk trening utført, men ingenting ekstra. Det er i grunnen helt greit.

Fredag begynte kjempebra med en masse utsagn om Bergen over frokostbordet. Jeg hører i grunnen ikke etter lenger men fikk med meg "vi skal få Bergenserne til å søke asyl i England. Snart ser vi dem pigger løs hele Bergen...". Skjønner ikke helt hvordan han kommer på alt sammen. Når han skjønte jeg var i dårlig form skulle "Bergen" (meg) få fritak for erting resten av dagen, men han lovet mer på mandag...
Første time begynte med styrke basis og så mange utfall at jeg trodde jeg til slutt så mannen med ljåen i sjølvsagt kvitauga. Nesten så jeg drømte om en knallhard spinningtime i stedet. Utfall MÅ være oppskrytt!!

Andre time hvor vi skulle lese varedeklarasjonen på matvarer var også oppskrytt. Skjønner godt at flere sovnet.... sikkert kjekt for lærer å høre litt snorking i krokene.

Etter lunsj kom endelig forsterkingene. Cons, med sin herlige bergensdialekt ankom camp. Kanskje det kan avlaste litt for erting. Nå har de i hvert fall en til å bryne seg på, og jeg har fått veldig hyggelig selskap. Vi gikk rød løype og skravlet i vei. Fikk etterhvert selskap av selveste Aleks som var en fin blanding av ramp og snill gutt på turen. Ikke lett å bli klok på disse gutta, men jeg har i hvert fall lært at det er lurt at de går foran deg på tur.

Nå er jeg trygt plassert i Sandefjord hos guttelutten hvor jeg må si meg veldig fornøyd med arbeidsfordelingen... han vasker, jeg slapper av...

Nå venter sjøen. :)

.... og naboen har fått seg sekkepipe...