Nina og jeg tok oss en tur til Voss, vi. Min gode venninde, Birgit, skulle synge med koret sitt; Oslo kammerkor, så da ville vi høre på. Som vanlig hadde vi fryktelig god tid. Igjen er det noe galt med min tidsregning. Når man drar hjemmefra senere enn planlagt burde det være ganske opplagt at man også kommer frem senere enn planlagt. Det er akkurat som om det der ikke går helt inn i hodet mitt. Vi skravlet i vei, og måtte ta en nødstopp på Camillas kro (?) da undertegnende måtte noe fryktelig på do. Kanskje fordi jeg på død og liv skulle ha med meg te i bilen. Det er lurt når man skal kjøre et stykke. Jeg fikk låne søsters kamera, da mitt har valgt å være fullstendig sløkket og ikke lese minnekortet, slik at vi kunne ta noen fabelaktige bilder underveis. Det viste seg at vi ikke hadde tid til det, men når vi kom til dette vannet, så måtte vi jo bare ta oss tid til det. Vi hadde tretten minutter på oss til konserten skulle begynne, og vi hadde ikke kommet frem til Voss, og det bedehuset vi ikke visste helt sikkert hvor var. Dette kaller vi god margin. *Host*. Vi reiv av oss beltene, og tok (meget forsiktig) frem kameranene, og knipset i vei, både høyt og lavt. Vi klarte til og med å ta bilde av oss selv, og da vi snudde oss så vi jo noen fine motiv på andre siden av veien også, så da var det jo bare å fortsette knipsingen.

Vel fremme i Voss var det bare å prøve å finne bedehuset ut i fra kartet som nå befant seg inni hodet mitt. Jeg må si jeg var vedig fornøyd da vi kjørte rett til bedehuset, og tok den siste parkeringsplassen, ruslet inn og ga fra meg billetten min. Nina hadde ikke billett. Vi hadde misforstått hverandre... Men Nina, den luringen, hadde kontanter, så det ble konsert likevel. Vi gikk opp den særdeles knirkete trappen, satte oss på de siste ledige plassene, og da begynte konserten. :) Det blir jo ikke stort bedre enn det. Iskald beregning!

Birgit sang, ja, det gjorde jo resten av koret også, og det var nydelig. :) De er flinke. Jeg klarte å henge meg opp i at det gikk en stige fra balkongen og opp over forsamlingen under, og opp på et loft. Det så for meg ikke veldig trygt ut å drive å gå i den stigen. Jeg lurte på om Nina ville prøve.

Som vanlig er det alltid noen som bare MÅ hoste. Og som bare MÅ rasle med alt av papir og knitrende greier akkurat når det er på det stilleste. Jeg håpet at det ikke skulle være meg, så jeg stappet pastiller i kjeften konstant, slik at hostingen aldri skulle komme på å begynne. :) Det gikk bra.


Etter en bra konsert ble det bra middag med sangerinnen vår, før vi fikk lempet henne av på togstasjonen. Det var fryktelig hyggelig å se henne igjen, det er jo så lenge siden sist. Prat og fjas, og god middag i godt selskap er aldri feil. :)