29. oktober kom litt brått på, synes jeg. Hvis det føltes slik for meg så skjønner jeg ikke hvordan brudeparet hadde det. De må jo ha vært nær ved å stryke med. Jeg hadde i hvert fall hanket inn Edith som min gode hjelper til muffinslagingen. Vi handlet, og så plutselig hvor enormt syke mengder med smør og melis disse muffinsene består av. Dette er vel ikke direkte helsekost. Edith og jeg ble enige om at hun skulle sitte i stuen og se på tv, og så skulle jeg rope hvis jeg trengte hjelp. En veldig grei ordning for begge. Hun hadde for øvrig meldt seg frivillig som muffinstester også. Også det en veldig grei ordning.




Her kommer Ediths jobb inn i bildet. Det er hun som har lagt de små, hvite perlene på plass. :) Faktisk en helt nødvendig jobb som måtte gjøres rett etter at jeg hadde hatt på toppingen, slik at den ikke ble så hard at perlene ikke ville feste seg. Hva skulle jeg gjort uten henne?Jeg ble ganske fornøyd med muffinsene, og ganske kvalm av alt for mye topping, og smaksprøver opp og ned i mente. Må ha det, bare må ha det. Jeg tror vi kan si at det er veldig, veldig bra at det ikke bakes bryllupsmuffins hver helg!!

Edith og jeg hadde veldig lyst til å se Hanne og hennes Pål i kirken når de skulle gi hverandre sitt ja. Vi dro i vei, ca. alt for sent, og kom frem ca. alt for sent... selvsagt... det er ikke et veldig vanskelig regnestykke. Vi fikk se Hanne gå opp kirkegulvet... bakfra. Da hun var kommet frem til alteret listet vi oss inn i kirken. Vi ville liksom ikke komme diltende rett bak henne som noen lure linselus. Det kunne jo i grunnen vært litt artig om vi tok noen spretthopp rett bak henne, eller noe. Spretthopp.. haha.. som om vi var i stand til det, så kvalme som vi var.


Det ble rørende. Må innrømme at jeg måtte tørke en tåre eller to. Både bruden og brudgommen så veldig, veldig lykkelige ut, og de var bare rett og slett nydelige. :)










Litt linselus er det vel lov til å være?

Søte, søte Hanne. :) Hun er bare god!