Nå er det ikke jul lenger...

Julen varer helt til påske? Nææh.. not in my book!!

Her er det sol og varme, og fint vær, og Laila ble med på tur til Lyshornet. Jeg hadde først ikke tenkt å spørre om noen ville være med på tur, men jeg må jo komme over det der tullet med at ingen må høre meg andpusten, så da spurte jeg Laila. Hun ble med. Yay! Lyshornet er en fin tur, men den har noen torturelementer i seg, som oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Det er nedoverbakker også, men det er stort sett de samme bakkene som gikk oppover sett ovenfra.Når vi går oppover skal vi ikke gå nedover, og da blir man andpusten, da. 

Klosterruinene og den skjønne, lille grusveien bort til skogen gir en illusjon av at dette kommer til å bli en koselig liten tur, men så begynner man på stien, da, og da er det ikke så koselig lenger. Det var et par av bakkene jeg hadde glemt at var der. Det er de glemte bakkene som er de verste, for de er man ikke forberedt på, og det er som regel da man må jobbe mest med psyken også. Jeg er temmelig sikker på at det synes utenfra siden de man møter i disse bakkene ofte føler behovet for å komme med oppmuntrende kommentarer som "å, så flinke vi er", eller "du har aldri vært nærmere toppen". Alt dette er jo selvsagt bullshit, men man må liksom klistre på seg et smil og jamre av seg et eller annet som tilfredsstiller disse "artige" kommentarene. Til slutt var vi faktisk nærmere toppen enn vi hadde vært på hele turen, så nærme at vi kunne skrive oss inn i boken og hoppe litt på kanten. Ja, og så nyte utsikten litt.. 

På turen ned igjen har man plutselig tid til å ta bilder av oppover - og nedoverbakker, og komme med "artige" kommentarer til de stakkarne som beveger seg oppover mot toppen. Da har jeg plutselig blitt en av dem som synes det er nødvendig å strø rundt meg med håp og lovnad om at toppen er like om hjørnet (selv om den ikke er det).

Måtte få med bilde av lurekoseveien også. 

Turen senere denne tirsdagskvelden gikk opp bakkene mot Fløyen, men da kun opplyst av lyktene langs veien. Nesten litt romlemantisk der Nina og jeg gikk og pratet etter litt øvelseskjøring. Øvelseskjøring på Skansemyren står det respekt av altså, trangt og fint, og med lettere angst dersom det kom møtende bil.