Life goes on...

Dette går vel inn i historien som en tung og trist uke. Mellom slagene med å informere folk om den tragiske bortgangen, samle folk til minnestund, samle inn til blomst, bestille blomst, skrive tale og faktisk også dra i begravelsen skulle det trenes og herjes denne uken også. 

Begravelsen var tung og trist, men fin og verdig. Da bestevennen hans gikk opp for å si noen ord rant det over for meg, og tårene rant i strie strømmer. Jeg måtte jobbe hardt for å samle meg og klare å gjennomføre min egen tale. Jeg ville så gjerne få frem så mange av hans positive sider som mulig, og noen av alle de mange utrolig gode minnene. 

Det er noe med å se en familie i sorg og kisten med din beste kamerat bli senket. Jeg knakk helt sammen og hulket og hulket. Forferdelig trist. Jeg kan ikke tro at jeg aldri skal få se ham igjen. 

Tilbake på Moen var jeg totalt utslitt. Det har vært en tung uke!

Livet må likevel gå videre.

 En dag, jeg husker ikke hvilken, dagene går litt i ett nå, var vi på Kuben. Noen spurte om vi ville vinne en Samsung - telefon, så da gjorde jeg det. ;) Vi var tre som prøvde, og jeg var tilfeldigvis den heldige vinneren. Siden jeg allerede har to telefoner trengte jeg forsåvidt ikke en tredje, så jeg ga den til Anniken som gikk rundt med sin steinalderreservetelefon siden iPhonen hennes hadde takket for seg. Hun er nå den heldige eier av en Samsung Galaxy Y. Gøy å vinne, og gøy å gjøre andre glad. Det er jo en opptur i all nedturen. 

Mandag hadde jeg heldigvis en dinnerdate i Oslo sammen med gamle kolleger. :) De er ikke så innmari gamle, egentlig. Mas og fjas var godt akkurat nå, og i tillegg en bursdagsgave i samme slengen. Fuglehus med to fugler som funker som nøkkelringer og fløyter. Hvilken fantastisk gave... morsom, da.. Lills, den sniken hadde tenkt at kanskje Stian og jeg skulle flytte sammen, så kunne vi ha hver vår husnøkkel i fuglehuset. Og om vi skulle komme litt bort fra hverandre var det bare å bruke fløyten, så ville vi finne hverandre igjen. Hehe. 

Når jeg er trist og lei gjør jeg kanskje litt vel spontane ting. Som å trøsteshoppe. Det kan føles fint og flott der og da, men... kontoen synes av en eller annen grunn ikke at det er så fint og flott. Nå har jeg rooooooosa pc. Den er kjempefin, og fungerer. Jeg får til og med lukke og åpne den uten at det knirker og enda en bit faller av. Plutselig har man ny pulsklokke også, fordi den hadde så mange fine finesser som man definitivt trenger når man trener.... gps og sånt. Det MÅ man jo ha. Bare så synd den ikke fungerer som den skal, så da må jeg gjøre noe lurt. Lars mente han kunne fikse den lett. Snøft. Akkurat som om jeg ikke klarer å fikse det selv. Nå har jeg riktignok prøvd, så det mest irriterende er vel at han har rett. 

Jeg har visst plutselig også kjøpt en tur for to til Tyrkia i oktober. 1000 kr pr person, så det var jo ikke så ille, dessuten var jo sydentur på høsten inne i planen, så jeg føler ikke egentlig at det inngår i trøsteshoppingen.... men jeg gleder meg, da. Når Stian sover i solen skal jeg skrive noe lurt med sunblock i pannen på ham... kanskje.. :p

På Moen er det myyyyye artig å finne på på kveldstid. Sette opp dominobrikker for så å rive dem ned er jo ikke meningsløst i det hele tatt, eller? Noen liker å spille sjakk. Jeg inngår definitivt IKKE i "noen". Noen liker å sitte og se på at klærne går rundt og rundt i vaskemaskinen. Jeg er ikke i den "noen" heller. Noen liker å snøre sammen hettene på folk, eller dra ut lissene fra skoene til folk.  Jeg inngår DEFINITIVT i "noen". 

Nå har jeg vært gjennom blå løype også. Det er den lengste løypen. Den var hvit før. Hvorfor forvirre folk og male den blå? Det er jo litt kult at noen (tipper barnehagen i nærheten) har hengt opp "high five - lapper" på noen av trærne. Det er jo litt oppmuntrende, da. 

Før minnestunden på onsdag traff jeg B i byen. Vi spiste pizza og dessert. Noe sier meg at sjokoladekake ikke stod på planen, men siden jeg ikke spiste hele pizzaen min så sier vi at det inngikk i kaloriinntaket for dagen. Det gjelder forresten de to glassene med rødvin litt senere også. Jeg for min del mener at alt som inntas på dager med minnestunder for bestekamerater ikke teller!!!

Lørdag fant det syke hodet mitt på at jeg skulle opp på Kongens utsikt. Kanskje det var det faktum at jeg våknet klokken fire om natten og egentlig ikke sov noe særlig etter det som gjorde at hjernen var så sinnsykt i et vakuum at jeg frivillig atter en gang la ut på turen opp til Kongens. Jeg slo bestetiden min fra sist, så jeg er KJEMPEFORNØYD!!!! Første bildet sier vel litt om at man faktisk er sliten på toppen, selv om jeg faktisk prøvde å være litt morsom og lage sinnatryne. Det funket dårlig når kameramannens "kamera" er treigt. Vet nå ikke hvem som er treig, jeg... :p  Utsikten var som vanlig upåklagelig, men vinden gjorde at jeg blåste langt i å spise bananen min, og heller ville komme meg inn mellom trærne igjen, og ned mot bilen. 

Søndagen har vært rolig. Prøvde å sove i natt igjen, men neiiiiii. Så da gikk jeg og badet klokken ti i dag. Tror jeg lå dønn i ro i varmebassenget i en time, før det var et kvarter i badstu, så tvinge i seg lunsj. Matlysten har forsvunnet. Jeg er så griselei maten her nå at jeg knapt får ned noe. Det er jo ikke helt bra. Uten mat orker man ikke trening. Dessuten blir man rar i hodet uten nok mat i kroppen, og der er jeg jo allerede rar nok. Ruslet en rolig tur før middag. Litt for å øve på å gå rolig, litt for å ta noen telefoner, og litt for å teste pulsklokken igjen. Bare to av syv tok telefonen, så nå kan folk bare holde snavla om at jeg er vanskelig å få tak i!!! ;)  Klarte å bruke en time og tyve minutter på seks kilometer, så jeg tror jeg kan kalle det å gå rolig. FLINK! :) 

Nå er det film og SØVN! :) Gleder meg! Ny uke i morgen, og flere harde timer. Gleder meg faktisk til det også. Bare to uker igjen nå, best å få mest mulig ut av dem.