Trenetrenetrene...

 Forrige uke begynte som forventet hardt. Tre treninger hver dag i 30° gir slappe folk. Selv gikk jeg med tungen på knærne og det var hakket før jeg ba om nåde. Å få ned to flasker vann i løpet av en spinningtime er nada problem, for å si det sånn, men det er nok hull i meg, for vannet rant bare rett gjennom og lå rundt sykkelen etter timen. Etter spinning er det selvsagt viktig å tørke av sykkelen. Før var det bare vann vi vasket med, men nå har de fått andre saker på flaskene. Nå har de nemlig sprit, og ikke bare litt sprit. Det river ganske hardt i nesen når alle dynker syklene med sprit, man føler seg nesten rusa. Deretter skal 36 tjukkaser høye på sprit og fullstendig utslitt etter en knallhard spinningøkt balansere seg ned en dritbratt trapp på sykkelsko. Det er et flott skue. Bambi på isen kan bare gå og legge seg.

Tirsdag var det endelig tid for å møte Anders og Gry på café i Oslo. Jeg forelslo et sted med mange plasser ute, men vi ble enige om Sagene lunsjbar. Mens jeg kjørte eksploderte himmelen og innimellomlyn og torden regnet det i strie strømmer. Det regnet så mye at jeg bare satt og lo. Det er jo helt absurd at det kan komme slike enorme vannmengder ned fra himmelen. Vindusviskerne gikk på ultraturbo. Litt glad vi ikke skulle sitte ute likevel.

På Sagene lunsjbar er det alltid koselig. Jeg ble sittende og vente litt på de som var stuck pga været, og rakk å suge inn litt av den gode atmosfæren. 

A og G kom etterhvert og selvsagt var det hyggelig. Gry skulle reise på ferie til Vietnam. Alene. Sliktsynes jeg er imponerende. Jeg hadde ikke reist alene. Jeg hadde sikkert dødd med ordboken i hånden. Gry klarer seg gjennom alt!

På vei ut i skogen passerer vi gymsal og fotballbane. Her har det vært mye svette, blod og tårer. Og mye latter. I fjor dro jeg på meg strekk i begge beina i første runde med slåball i det våte gresset, og fikk ikke lov til å løpe mer. Har unngått deg våte gresset i år. I år har jeg vært mer i skogen. Myggen har kosa seg fælt, rene festmåltidet for dem når jeg driver og traver rundt der. Vifter og styrer med armene og ser helt rabiat ut, stopper jeg opp bli klærne dekket av mygg innen to sekunder. Det er jo grunn nok alene til å sette opp dampen. Hvis jeg fortsetter å veive med armene, ha samme frustrasjon i blikket, setter opp farten betraktelig og i tillegg legger på hissig skriking kan jeg sikkert lett skremme vannet av uskyldig forbipasserende medturere og samtidig på meg litt gratis underholdning. Hoho. Det burde jeg prøve!! 

Ser ikke så hissig ut her, da. Sikkert en mygg som satt og gnafset på leggen min da jeg tok bildet.

Fine, fine skogen. 

Torsdag var jeg kjempeglad for å komme litt bort fra camp igjen. Denne gangen picnik i skogen sammen med Anniken. Oh joy!

Jeg hadde med badedrakt og kom meg ut i herlig vann. Lovely!

Mens vi var i vannet synes jeg det så ut som om to gutter var veldig interesserte i det området hvor vi holdt til, og jeg ble litt bekymret for tingene våre. Jeg pekte på guttene slik at Anniken skulle se også. Da finner jeg ut at jeg står og peker og stirrer på to gutter som driver og skifter til badetøy. Følte meg kjempedum og ville bare synke ned i vannet. De synes sikkert det var gøy å bli stirret i senk av halvgamle damer mens de skiftet. :s

Det var en veldig fin plass, da. Drar gjerne tilbake hit for en dukkert.

Besøke, besøke...

Etter opprop og romtildeling på Moen bar det rett til skogs. Veldig ivrig etter å komme i gang blåste jeg langt i temperatur, mygg og klegg som konstant surret foran ansiktet på meg, og lettere snubling i røtter på stien. Jeg småjogget og gikk gul løype og var sånn greit fornøyd med tiden. 

Jeg har fått tildelt et rom som er for nyopererte pasienter. Med oppbygd seng og høyt toalettsete skulle til og med gangsperre gå greit. Når lårene skriker av smerte og man bare må sleppe seg ned blir ikke fallet så høyt likevel. :p

Fredag ettermiddag gikk turen videre til Oslo og besøk hos Ingvild, men før jeg kom så langt måtte jeg jo finne frem. Det var veiarbeidnog omkjøringer til å bli gal av. Jeg kjørte rundt og rundt på Ekeberg til den store gullmedaljen og var så oppgitt at jeg satt og pratet høyt for meg selv i bilen og viftet irritert med armene. Til slutt måtte jeg frem med gps'en igjen og trodde jeg var på riktig vei, men neiiiiida. Der gps'en sa jeg skulle svinge inn hadde de sperret igjen veien med store steinblokker. *KLIKK* Ettter å ha kjørt rundt i EN TIME mer enn nødvendig fant jeg endelig en vei som ledet meg til destinasjonen. Jeg tror frustrasjonen lyste av øynene på meg. Jeg ble heldigvis godt tatt imot av gode venner og utover kvelden ble god mat, vin og masse skravling høydepunktene. Ingvild forlot Camilla og meg sammen med en sovende Filip med beskjed om at hvis han våknet var det bare til å putte smokken inn i munnen hans igjen. Hun skulle hente maten vi hadde bestilt. Camilla og jeg så på hverandre og krysset fingrene for at han ikke skulle våkne. Hvem tror du våknet? 

Filip hadde plutselig gluggene åpne og var ikke helt fornøyd, så jeg tok turen inn til ham for å dytte smokken på plass. Jeg ble stående litt perpleks, for smokken var der den skulle være, og Filip gråt likevel. What to do? Jeg tok smokken ut, og dyttet den inn igjen. Ikke en lyd, så jeg listet meg ut. Strålende fornøyd med meg selv!

Lørdagen var det så varmt at vi holdt på å krepere inne, så vi gikk ut. Der var det varmere. Filippen fikk litt luft under vingene og vi skulle prøve å nyte litt kaffe. Litt kaffe i varmen funker, vettu, da blir man enda varmere.

I epletreet han dette kule fuglehuset kjøpt på Åhlens. Ønsker meg et slikt et! 

Turen gikk videre til Strømmen og disse bedårende menneskene. Har du sett så sjarmerende? Både Merete og Linn tok også turen innom, og det ble en superkoselig dag. Hanne, på to år, og jeg fikk skravlet og tegnet, lekt med playmo. Jeg fikk båret på seks uker gammel baby og vugget ham i søvn. 

Tiden kom for "hjemreise" og det samme gjorde tordenværet. Både Merete og jeg hoppet høyt i bilen da det begynte å lyne. Det er lurt at to som er like redde for torden er ute og kjører sammen og gjør hverandre enda reddere. Jeg kom trygt frem, da. :) 

Søndagen ble det litt styrketrening, på tide med litt "kroppsarbeid". Fikk testet musklene litt og det virket som om de var klare for kamp. Let the games begin!

Over the mountain and far away...

Bursdagen kom og det var på tide å sette seg i bilen, plugge telefonen til anlegget, finne frem riktig spotifyliste, sette solbrillene på nesen (men det regnet, så jeg tok dem av igjen), føle seg kul og gjøre seg klar for timesvis med gauling bak rattet. Her skulle det synges til alle sanger. Her skulle det spises kjeks og drikkes solo. Her skulle jeg bli irritert, frustrert, nyte utsikt, drikke kaffe, prate i telefonen (mens bilen stod i ro), slenge drit til nesten samtlige bobilsjåfører, hyle "wohooooo" når det gikk for fort (bare litt for fort... heh), kjenne trøttheten komme sigende, spise nistepakke og irritert dunke hodet mot vinduet mens jeg ventet på litt action i den manuelle dirigeringen som pågikk grunnet veiarbeid. Det er utrolig mye veiarbeid på de norske veier om sommeren. Sinnsykt mye. Man får jo god tid til å studere personen i bilen bak gjennom speilet, kjenne at man virkelig må tisse, og finne ut at man er dritlei av å kjøre for dagen. Man finner også denne gangen ut at å ha bok med seg i bilen er et must. Bilboken. Bokbilen. 

Når øynene var i ferd med å lukkes var det på tide med bilder, dette fra pausestopp på Hardangervidden. 

Anne Langarmen.

En flott hårdag, dette. Det var en smule windy oppå fjellet. En smule kaldt også. Type så kaldt at det var bare små pauser hvor jeg løp ut av bilen, fiklet med min supertreige mobil, hoppet opp og ned i et forsøk på å få noen morsomme selfies, tok et par bilder av utsikten, løp inn i bilen igjen, så opp og så på turistene i nabobilen som fikk med seg hele seansen og nå satt og flirte av meg. Jeg kjørte fort videre til neste pausestopp og gjentok det hele. 

Nesbyen next. 

Når jeg kjører østover har jeg alltid et stopp i Nesbyen og hilser på Yvonne. Det er supert for litt Yvonnetid, og så er det en dkstra bonus at hun tilbyr overnatting for småslitne, hardangerviddekjørende bursdagsjenter som skal være på camp i Hønefoss dagen etter og derfor får en hyggelig start på Hønefossdagen med venninnefrokost i stedet for å måtte kjøre starte kjøringen klokken fire om morgenen og fremdeles halvveis være i drømmeland. Dette var bedre. :) 

Hus og hage var like fint som alltid, og en meget kosete Micro møtte meg i oppkjørselen klar for kos. Han holdt meg med selskap til Yvonne kom hjem fra jobb. Innen den tid hadde blæren min klart å komme til sprengestadiet, og min hilsing på Yvonne bestod i en kort klem og tripping mens hun fant frem husnøklene. Hun ville fortelle om alt mulig og jeg formelig kjente blæren vokse for hvert ord. Å drikke kaffekopp på kaffekopp når man kjører er altså ikke så lurt hvis man ikke tar dopauser.

Bursdagsmiddagen tok plass i Nesbyens flotte kinaresteurant. Her er interiøret nydelig. Tallerkene ble omtrent slengt i hendene på Yvonne, her var det bare å dekke på selv. Ikke direkte classy, men det hadde jo en viss sjarme.

Vi dro også opp til gården deres og hilset på lammene. De var overbegeistret over å høre stemmen til Yvonne. De travet frem og tilbake, og da hun åpnet porten for de ut på plassen og hoppet på stive bein bortover i et overraskende stort tempo. Det er hysterisk morsomt å se på stivebeinhoppende lam! Hadde mobilen min oppført seg som andre mobiler skulle jeg lagt ut bilde av det også. 

Dagen ble avsluttet med bursdagsmuffins og skravling i sofaen før jeg fant sengen oppredd på hotellvis. Her var det godt å være!

 

Snart reisedag...

Før man drar på camp hører det med litt pakking. Før man pakker kan det være greit å skrive en liste over ting som kan være greit å med seg når man skal være tre uker på treningsleir. Jeg seduppedingsefinurligheterat det er mye som er greit å ha, og denne gangen har jeg til og med droppet en del ting som jeg har hatt med de andre årene, likevel ble deg en hel A4 - side. Hjelpes!! Klarte å rable ned mye, bl.a. tannkost, og diverse slikt jeg tar for gitt at skal være på plass. Liker at under "vanlige klær" står det badedrakt. Badedrakt er visst noe man vanligvis går med. Visste ikke om det før nå. 

Før jeg kunne legge meg for kvelden måtte jeg ta meg en liten kjøretur og besøke noen. Jeg var så nervøs at det knøt seg i magen og var klam i hendene. Det er i grunnen ikke ofte jeg er så nervøs. Tidligere den dagen møtte jeg nemlig en ung herremann som kom i full fart rundt en sving. Han stod på rulleski og hadde tatt seg litt vann over hodet og prøvde seg på en bakke som var for bratt. Jeg er så ualminnelig glad for at jeg så hva som var i ferd med å skje og klarte å stoppe helt opp med bilen. Et sekund senere dundret gutten inn i bilen min og ble liggende på bakken og vri seg i smerter. Etter mye om og men, og frem og tilbake fant jeg utat det egentlig gikk ganske bra (tatt situasjonen i betraktning), men at han hadde så vondt at han ikke klarte å komme seg derfra for egen maskin. Jeg sa jeg kunne kjøre ham til legevakten, men det var fullstendig uaktuelt. Til slutt gikk han med på at jeg kunne kjøre ham hjem. Vel fremme kom en svært bekymret søster oss i møte og vi fikk plassert ham med det vonde beinet høyt. Da jeg dro kom jeg på at jeg ikke hadde lagt igjen verken navn eller nummer, og fikk et snev av dårlig samvittighet. Det kunne jo være foreldrene til gutten ville prate med meg. Jeg dro derfor tilbake dit på kveldstid for å høre hvordan det gikk og for å prate med foreldrene. Jeg var LITT nervøs for de jeg kom til å møte ville være kjempesinte og skjelle meg ut, og for at gutten skulle ha snudd på historien og fått det til å bli jeg som kjørte på han. 

Jeg fang jo først ikke frem til huset. Kjørte rundt i nabolaget der og skjønte ingenting. Jeg hadde jo bare noen timer tidligere kjørt ham hjem, og nå kunne jeg bare ikke huske hvor det var. Akkuart da neg bestemte meg for å gi opp var det plutselig rett foran meg og jeg kunne litt sånn lettere skjelven ringe på døren. Den som møtte meg der var verdens søteste og smilende mor som ønsket meg velkommen innog som takket så voldsomt for at jeg "hadde reddet gutten deres". Jeg ble bare helt månebedotten. Det var ikke det jeg hadde ventet meg i det hele tatt. Hun sa hun hadde tenkt å sende en blomst til meg, men hun visste jo ikke hvem jeg var. Gutten hadde fortalt alt akkurat slik det skjedde, heldigvis. Han hadde fått seg en kraftig forstuelse i foten og noen store skrubbsår, men ellees gikk det veldig bra. :) Puh!

Med meg hjem igjen hadde jeg en flaske Prosecco og en veldig god følelse. Så deilig!

Siste dag på jobb for sommeren gjenstod før jeg kunne dra avgårde, og den gikk i grunnen veldig fort. Smart å ha planlåsing siste dagen, da er man sikker på ag man ikke blir sittende og titte på klokken hele hele tiden. Svosj så var arbeidsdagen over og jeg kunne kjøre til min kjære for en kveld sammen før turen østover skulle starte. Full av godt humør, solbriller på, sommerfeeling i magen og alt som er fint og flott dro jegmot Knarvik. Kom så langt som til Vågsbotn før deg stoppet opp. Det stoppet så fullstendig opp...  Hva er det med traktorer som må miste dekk, da? Jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn der jeg satt i stampe og dro avmeg håret. Godt humør og sommerfeeling? Haha!! Gone! Takk og pris for facebook og mail, snap, sudoku og meldinger. Til slutt løsnet det og vi kunne kjøre forbi en skakk traktor og en hel haug med politifolk. Man får litt ekstra lyst til å trakke gasspedalen fullstendig i bånn, men såvil man jo ikke at det skal skje en ny ulykke, da. 

Vel fremme ventet hjemmelaget pizza og en mann som vartet opp som bare det. Her skulle bursdagen feires en dag for tidlig. Det ble kake, rose, og en nyyyyyydelig innpakket gave.

Litt lei meg for at jeg glemte rosen. Det hadde vært så koselig å ha den her på rommet.

Sjekk den fine gaven, da. Har jeg flink kjæreste, eller?

Denne her var inni pakken. Ble helt målløs, jeg.

Hadde absolutt ikke forventet en så råflott gave. Akkurat en slik jeg ville ha. Har ikke rukket å bli ordentlig kjent med den enda, masse duppedingsefinurligheter på den. Hurra! :)

Middag og utvask

Fredag 27.06. var Nina sin bursdag. Dette måtte feires. Jeg skulle komme tidlig til Nina slik at vi skulle vise og mase litt Før vi måtte dra inn til byen for å møtes de andre. Jeg gikk litt tidlig fra jobb slik at jeg rakk å trene litt, og så dro jeg hjem for å dusje og gjøre meg klar. Jeg lå jo kjapt bak tidsplanen min og begynte å få en voksende dårlig samvittighet for at masete stadig ble skjært ned på. Da jeg omsider stod klar utenfor døren og låste ringte Nina. Hun var på Lagunen, og skulle ta banen hjem. Hun var altså ikke i nærheten av klar engang. Den dårlige samvittigheten forsvant kjapt!  Jeg benyttet anledningen til å svare på meldinger jeg skulle svart på for lenge siden. Noen ganger går det jo flere dager før jeg svarer. Det er ikke med vilje. Jeg prøver ikke oppnå status som frekk og overlegen.  "Åja, Anne, hun frekke og overlegne?" Neeei!! Noen ganger bare blir det slik.  Anwar...  ja... der kom autokorrekt inn i bildet... anyway,  skulle det stå... anyway, jeg dro til Nina, og mens hun sminket seg og fikset håret satt jeg på dolket, neeeei... dolokket (*klikk*) og drakk vin, og preiket i vei. Egentlig et klassisk jentevors. Etter å ha lett huset rundt etter sko nummer to var Nina endelig klar og vi fikk gleden av å løpe for å rekke banen. Det er det gøyeste som finnes!! Da gjelder det å holde buksen oppe, ikke miste solbrillene på hodet, ikke miste småskoene som er litt for store, ikke bli andpusten og ikke bli varm. 3 av 5 gikk bra. De siste to gikk ikke bra. Andpusten? Yes!  (Den ville skrive Hei i stedet for yes... ) (👗😰 Disse tegnene får man visst ikke slettet. Da lærte man det.) Jeg satt altså på banen mens svetten rant nedover brystet. Godt jeg hadde litt utringning slik at det ikke kunne skjules. :s Tror du banen var tom for folk, så tar du egentlig litt feil, for den var stappfull. Der var nok av folk til å observere mitt fuktige ansikt. Satser på at de har glemt meg til nå, men man føler seg ikke særlig smart når det står på. Vi la merke til noe annet, vi. To menn. Der var to menn som hadde klart å skvise seg inn i de trangere buksene i historien. Er dette in nå? Jeg var helt fascinert. Klarte ikke la være å stirre. Ikke fordi jeg syntes det var pent, men jeg så liksom for meg vedkommende ligge på sengen og rulle frem og tilbake for å få igjen glidelåsen. Tiger! Nei, ikke tiger, jeg skrev "tight!" 

Denne vovsen har ikke noe med saken å gjøre, jeg kom tilfeldigvis til å trykke på feil bilde. Siden den er så søt skal den få lov til å være med.

Vi kom oss av banen og travet mot Salsa.  Der satt Vivie med en frozen margarita som så helt himmelsk ut, så vi kjøpte en mugge, vi. Sinnssykt god! Vi var lettere fnisete da Linda kom. Hun var ikke fnisete. Hun skulle kjøre. Hun måtte altså holde ut med oss. Stakkars. 

Vi fikk et hav av mat, god drikke og masse prating gjort før vi rullet ut døren og tok sikte på Ricks og standup.  Man skal le av standup. De første tre lo jeg ikke av. Hadde det ikke Vært for at noen kjente nr fire og vi skulle se henne, så hadde jeg gått, men heldigvis ble jeg. Det tok seg betraktelig opp og det ble ganske morsomt med de to siste. Vi vandret videre til Fridays,  noe skeptisk til om det kom  til å være for mye folk der. Vi hadde ingen grunn til å bekymre oss, der var det folketomt. Etter at Nina fikk sin bursdagsdrink med et stjerneskudd som sluttet å lyse før bartenderen rakk å komme frem til bordet, satt vi og syntes at det var veldig deilig at lydnivået var så lavt at vi kunne prate til hverandre. Vi har begynt å bli gamle!! 

Noen drinker senere gjespet vi og kom oss ut. Hvem tror du måtte løpe etter banen igjen?

Mandagen skulle jeg hjelpe Nina med å vaske ut av galehuset... haha, jeg skrev da gamlehuset. Vi fant fort ut at det ble vemodig å ta farvel med hagen og de flotte plantene Nina har fått så fint til, og disse søte markjordbærene. 

Med vasking hører det også med pauser. Jeg er veldig god på pauser! 

Vi tok for oss noen rom i kjelleren, og etter hvert kom Vivie også for å hjelpe til. Jeg fant ut at jeg virkelig ikke liker lukten av vått tre inni gamle skap og at det er drepende kjedelig å vaske persienner. Jeg var nok en fryd å ha tilstede.  

Etter vask ble det tur for å få beveget oss litt. Noen beveget seg mer enn andre.

Vel hjemme ble jeg møtt av en kjempefin solnedgang.

I dag har jeg vært ute i skogen på tur, først 6 km hurtig gange, deretter 1 km hurtig gange og 3 km med jogging.

Jeg tenkte det ikke var nødvendig med jakke, men hentet den likevel og knøt den rundt livet. Der ble den hengende når himmelens sluser åpnet seg og helte ut alt vannet over meg. Det var bare deilig. Det er så ubeskrivelig varmt og lommert her at litt (ekstremt mye) regn var bare deilig. Klarte å løpe gjennom en gjørmedam,  så skoene er ikke så deilige. 

Kjempefornøyd med dagens innsats. I siste time hadde vi en hard spinningøkt i noe som føltes som en badstu.  Godt å få svettet fra seg litt.

Har vasket klær i kveld. En eller annen ånsik hadde tatt maskinen min på min vasketid.  Sånt liker jeg ikke. Prøvde å slå av maskinen, men den ville ikke åpne døren, så da satte jeg maskinen på det korteste programmet slik at den skulle bli fortest mulig ferdig. Der var jo ikke noe å ha klærne i, så jeg slengte dem i vasken. Da jeg kom ned for å hente mine klær hadde vedkommende tatt i bruk tørketrommelen. Irritert stoppet jeg maskinen og dro ut de våte klærne hans ( det må være en mann utfra klærne), og la dem oppå maskinen. Makan!  Synes det er frekt, jeg. De får nå sette seg opp på vasketid selv og ikke snylte på andre. Det er jo jeg som må betale. Arg. SinteAnne!  

Nå kom det akkurat en til på camp her som jeg ikke har sett på to år. Jeg får gå og forhøre ham om hvordan tilværelsen er nå for tiden. :)  Sees ya!