Nå er jeg rett og slett bare helt fullstendig knust. Det finnes ikke energi igjen i kroppen. Slik er resultatet etter fire timer trening hvor man har gitt alt man har. 

Tur i skogen skulle være roooolig tur i skogen, siden jeg visste det ville bli en hard dag. Etter sånn ca. tre skritt begynte jeg å pushe på det stakkars følge mitt. Tror han angret ganske raskt på å slå følge med meg i dag. Etter å ha kommet ut i skogen begynte jeg å gnåle om at "vi klarer jogge bort til det merket der.."... etter n antall ganger med det gnålet gadd ikke følget jogge mer, så da endte det med at jeg jogget det jeg klarte og så gikk tilbake for å møte følget. Så slik for jeg rundt som en hund som er sluppet løs av båndet sitt og bare må sjekke om eier kommer like bak. Da turen nærmet seg slutten og jeg trodde jeg ikke skulle jogge mer viste det seg at jeg hadde tatt feil. Eller... det var jo ikke så mye jogging. Jeg fant ut jeg skulle spurte det jeg klarte, og så gå tilbake. Så etter tre spurter på relativt kort tid, og bare eeeen siste joggings opp siste bakken var det sånn ca. ingen energi igjen. Da ble det tusling inn til huset for å hente mellommåltid, og finne frem utstyr til styrketrening. Jeg var jo veeeldig klar for styrketrening etter den turen, men det var i grunnen ingen bønn. Følget mitt fortsatte å være følget mitt på styrken også, det er jo veldig greit når man løfter sånn ca. det samme. Bergenshateren prøvde å distrahere meg mens jeg holdt på, men jeg var altfor langt inne i "jeg klaaareeeer eeeeen tiiiiiiil" - konsentrasjonen. Jeg ga søren meg alt i den timen også, jeg. Med puls på 88% av makspuls i en styrketreningstime sier jeg meg veldig fornøyd, egentlig.

Jeg fikk stabret meg inn i hus, dusjet og gått til lunsj. Jeg var så sliten at jeg i grunnen ikke orket spise særlig mye, så da var jo energilageret ikke akkurat fylt opp til blå spinning. Herliga London. Jeg pesa og styra på som en gærning, skulle fullføre, skulle yte, skulle i hvert fall ikke gi meg. Hvert fiber i kroppen strittet imot, men neiiiida. Gjennomføre skal man. Må ha sett lur ut der jeg, grisegjennomvåt av svette, gikk så fort beina klarte å flytte seg for å rekke å sette på vasken med klær i tide, og så spurte tilbake for å ha Zumba. På dette tidspunktet var jeg vel egentlig allerede svimmel. Men Zumba var gøy, og plutselig danset man seg gjennom knebøy og utfall, og snudde seg hit og dit, flakset med armer og trampet i vei. Hoftete skulle vrikkes på, og hendene klappes i. Jeg glemte at jeg ikke hadde spist mellommåltidet mitt, så nå snakker vi ALTFOR lite mat innabords. Kjente jeg var kraftig irritert for at vaskemaskinen ikke var ferdig når jeg ville den skulle være det. Kjente jeg var kraftig irritert for at hun jeg deler bad med dusjet når jeg ville dusje. Kjente jeg var kraftig irritert for at jeg var så svett. Blodsukkeret var, som du sikkert har skjønt, en smule lavt. Det hjalp med litt middag der jeg byttet på å ha hodet på bordet og å spise. S L I T E N. Tiden etter middag har jeg tilbrakt på plenen utenfor. Liggende for det meste. PLUTSELIG måtte massere Bergenshateren, og gå 100 runder på plenen før jeg la meg ned i fosterstiling igjen. De andre mener jeg er rastløs. Skjønner ikke hva de mener. Kjempetrøtt og rastløs på en gang. Kjempefin kombinasjon!