Hei, igjen! :)

Tenk at jeg faktisk nå, utrolig nok, atter en gang sitter på camp og skriver blogg. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle være så heldig at jeg skulle få et nytt hovedopphold, men her sitter jeg og klamprer i vei på tastaturet. 

Det hele startet da Stian og jeg var i Odense, og jeg var så heldig å få dette tilbudet som jeg overhodet ikke kunne si nei til. Vi hadde egentlig planer om å dra til København også, men slik ble det ikke. Etter å ha sett speedy barneteater av et sammendrag av HC Andersen sine eventyr (det dinglet hester og kuer på taket - jeg bare sier det) sammen med Nina og barna, var vi egentlig var på vei ut til Fyn for å gå tur og ta bilder. Det ble et kjapt "krisemøte" i bilen, så snudde vi rundt og dro til Sandefjord i stedet. København - Sandefjord... jeg mener, det er jo nesten det samme. Mr kjøremann trøkte gassen i bånn, og jeg strikket. Klarte å legge strikketøyet fra meg i to minutter, men ble for rastløs, så det var bare å finne det frem igjen. Jada, har blitt kjerring som strikker. Voksenpoengene ramler inn. Fremme i Sandefjord var det å få noen timer med søvn på øyet, klemme litt på schærstn, og så sette seg i bilen og kjøre til Bergen.Gud, for en vidunderlig tur. Jeg mener, skal du kjøre i 40 i 80 - sonen, så finn deg et gammelt, nedlagt gårdsbruk hvor du kan kjøre frem og tilbake i stedet. Skal du kjøre rundt i bobil, flott det, men vær så fantastisk grei at du slipper folk forbi bare sånn innimellom, slik at de ikke ligger i bilene bak og skriker av frustrasjon og drar hårdotter ut fra hodet (jeg tør ikke tenke på hvilke andre steder de kan dra hårdotter ut fra). Jeg for min del skrudde musikken høyere og høyere, og sang høyere og høyere. Jeg er sikker på at de hørte meg helt frem i bobilene sine, men det er greit, da har de jo flotte ferieminner.

Vel fremme var det å krepere på sofaen og få i gang vaskemaskinen. Etter å ha fått tørkestativet snudd noen ganger av vinden syntes jeg ikke det var morsomt lenger og tok det inn, og satte varmepumpen på drithøy varme. Ble så tørt og fint, atte. :)

Mamsen skulle komme innom etter å ha krisefikset noen bukser for meg. Hun spurte om hun skulle kjøpe noe for meg, og jeg nevnte myggspray... Jeg lar bildet tale for seg selv:

 

 Når man skal være borte i ni uker, og har vært med på samme opplegget før, vet man at det er litt som skal pakkes. Jeg vet også at jeg alltid irriterer meg over manglende skapplass, så denne gangen har jeg tre baljer under sengen til å ha undertøy og slikt i. Takk, B! Etter å ha sett deg med alle boksene dine kom jeg på dette. :) Man vet at vannkoker er et must, i tilfelle man brekker et ribbein og får fryktelig lyst på lettkakao etterpå. Man vet at å ha med sin egen yogamatte er gull, så slipper man å rulle rundt på matter andre har svettet ned i "generasjoner" før du kom. Man vet at man aldri får med seg nok sko - A L D R I! Man vet også at å ha sin egen hodepute, og et koselig pledd er noe man kan sette pris på på litt leie dager. OG man vet at man misliker sterkt tanken på at andre kan gå på tørkerommet og forsyne seg av DITT treningstøy eller hva det nå måtte være... som f.eks. alle dri fit treningssokkene mine som det står L på. Jeg har sinnsykt mange single som det står R på, serru. Kanskje jeg skal la pakkelisten tale for resten.

 

Måtte bare ha med et fergebilde. Det er så utrolig gøy å ta ferge. Trangt, man har gjerne stått lenge i kø, man vil bare komme frem så man kan kjøre videre, man gidder ikke gå ut av bilen engang, eller benytter anledningen til å ta en krisetur på de utrolig deilige toalettene som er å finne på norske ferger. Der må jeg si de til stadighet klarer å forbause meg med et renhold av en annen verden. Er det noe som er ekkelt, så er det fergetoaletter... da foretrekker jeg faktisk bensinstasjontoaletter, og det sier vel i grunnen sitt. Guh, eg e litt klagete, merker jeg. Ja, jeg fikk ikke sentrert bildet. All denne nymotens teknologien, altså.  Eh.. jo.. der gikk det visst. Nå føler jeg meg tantete, altså! Eh.. nei, der slettet jeg hele bildet.. jaja.. du kan bare drite i at jeg sletter teksten!

Bildet: Hardangervidda. Tatt mens bilen stod fullstendig i ro. :p

 

Når man kjører over Hardangervidda SKAL man stoppe hos Yvonne og skravle litt. Sånn er det bare. Så sant Vonners'en er hjemme, da, og faktisk synes det er greit at du kommer. Er jo greit å spørre først. Som regel (vet faktisk ikke om at hun ikke har gjort det) slipper hun deg inn og gir deg brus. På doen henger disse:

 

Etter litt brusing ble det cruising (fnis) ned til Hønefoss. Frode hadde helt rett. Halvannen time! On the dot! Jeg fikk dette svimlende store rommet. Minste sengen jeg har hatt. Men men, skal jo bli så smal og fin at du vikkje tro det. Her sitter jeg i stolen min og synes faktisk det er litt småkoselig. Grønt teppe og greier. Gardinene har flotte matchende farger. Han over har tv så høyt på at også du som ikke har tv får med deg det det måtte være av serier. :) Høres ut som om jeg syter litt igjen, men synes faktisk det er småkoselig, altså!!

 

 

Dagen i dag begynte med at jeg slo av vekkerklokken og sov til jeg skulle satt på matsalen og spist frokost. Woopsi.. men men, det var jo bare til å slenge vann i trynet og late som om man var frisk og tidig. Der fant jeg fire gamle kjenninger som var på sommeropphold, så det ble riktig så trivelig med å skravle om alt som hadde gått galt siden man var her sist og hvor bra det skal gå denne gangen. Bra vi har trua!

Det jeg på forhånd hadde fått vite skulle være en gåtest viste seg å være en beeptest. Jeg liker ikke beeptester. Jeg friker ut av beeptester. Jeg får rett og slett ikke til å gjennomføre som jeg vil på de testene. Det var sikkert like greit at jeg ikke visste det på forånd, for da hadde jeg vel gruet meg nok til å kjøre inn i de der syke bobilene på veien. (De er sikkert veldig hyggelige de som kjører... jada) Jeg møtte opp uten pågangsmot og stilte meg litt mutt på startstreken. Da er det jo allerede da dømt til å feile. Jeg talte meg gjennom antall skritt mellom hvert beep, og gikk og gikk til det ikke gikk mer, og jeg måtte begynne å jogge, og løpe... og til slutt kom jeg ut av tellingen på skrittene, ble svimmel og lurte litt på om jeg skulle snu og ta skrittene om igjen, men innså at det ville jo ta evigheter, og innen den tid svant håpet om å nå den røde stripen i tide, da ble det ultrapesing for å nå neste røde stripe i tide, men nå var jo skrittellingen i hvert fall over alle hauger, og jeg somlet meg bort igjen... Jeg tenker det får være greit. De fikk noen tall de kunne skrive ned, så de var fornøyde. Jeg prøver å glemme resultatet med gru, og tenke at jeg ikke skal gjøre det mer på 8 1/2 uke. Da blir det ny telling, nye striper, og ny beeping. 

Styrke basis intro med Silja var en grei repetisjon av teknikk på styrkeøvelser. Føler jeg egentlig har det inne siden jeg stort sett bare trener styrke, men man blir jo aldri utlært. Greit å begynne litt easy etter beeptraumet. 

Jeg føler meg jo helt ny igjen her på camp siden jeg ikke kjenner de andre. De fra sommeroppholdet spiser til andre tider, så jeg ser nesten ikke snurten til dem. Jeg har funnet det best å bare si "HEI! Jeg setter meg her, jeg!" og så bare plumpe ned en plass. Har funket kjempebra til nå. Sitter og skravler til vi blir kastet ut av matsalen. Slenger med noen bilder fra plassen. Ja, jeg har tatt bilde av meg selv. Flere bilder og mer blogging kommer etterhvert. :) Og sorry, mams, denne gangen gidder jeg ikke skrive om middagene!

:)