Julen er her! Det synger i hvert fall Sissel Kyrkjebø og Tommy Körberg til meg akkurat nå. Det er jo ikke stressende i det hele tatt, med tanke på at jeg kun har en julegave i hus. Bevares, en mnd minus en dag til jul. Det er jo et haaaav av tid. Heh. (Kjenner tendensen til nervøse ticks i høyre øye...)

Dagens innledende bilde viser herlige kolleger svinge seg i svansen og vi prøver oss på litt shuffle. Det ender med at alle vagger frem og tilbake til noe vi selv tror er kjempebra, men som ikke ser ut i måneskinn. Det funker rett og slett ikke når ikke Camilla er med og passer på oss. Hvor vanskelig er det egentlig? Teksten er ganske klar... to the left, to the left, to the left, to the left, f.eks. Det er ikke veldig vanskelig å ta noen skritt til venstre.... trodde jeg... men jeg var jo den som surret mest med dette, så jeg skal vel ikke skrike så høyt om hvor enkelt eller vanskelig det egentlig er.

Juleyoghurt?? Jeg falt for fristelsen og betalte sikkert altfor mye for denne yoghurten bare fordi det står "Jul" på den. Kanskje den ville smake som Jul... Den smakte ikke Jul! Dette var virkelig en unødvendig liten kaloriorgie. Sjokolade og yoghurt er ikke noe som trenger å kombineres for min del, selv om det skal sies at jeg savner Soho'en. Jeg synes jeg var litt dum her, som falt for dette pr - trikset, så her ligger det altså et bilde til dere til skrekk og advarsel. Ligg unna! (Men mindre du liker Jul, og sjokolade, og yoghurt rørt sammen. Da er det jo bare å løpe og kjøpe.) (Jeg driver altså og reklamerer for det jeg ville advare mot... hmmm.. det virker som om dumheten ikke har gitt seg enda.)

I forrige uke var jeg på Imogen Heap - konsert med to venner. Denne damen er et underfundig vesen. Med sin morsomme britiske tale, virret hun frem og tilbake over scenen og pratet i vei om det som falt ned i hodet hennes, bl.a. pinlige vegetarianerdater. Hun plinget og plonget, og sang og sang. Jeg var strålende fornøyd der jeg stod laaaaaaaangt bak, med nært beliggende toalett og utgang. Jeg er ikke en av dem som står rett foran scenen og sitrer av forventning mens alle de andre presser meg gjennom gjerdet eller opp mot scenen. Det har jeg ikke noe behov for. Når man, bare ved å snu på hodet, har nesen inni naboens svette armhule synes jeg det er FOR trangt. Kall meg gjerne rar. Aller siste sang var den alles kjære Hide and seek. Fine, fine sangen. :) Bildet under viser Oslo by night, tatt på vei hjem etter konsert og Monotur. Det er jo nesten til å føle seg ensom av. Det var ikke mange å se i den ellers så travle gaten.

Fredag satt jeg i heimen og tvinnet tommeltotter mens jeg ventet på at søsteren skulle ankomme Tigerstaden. Hun satt på Flesland. Det er så artig med fly som er forsinket. Jeg hadde laget tapas, og tåkelagt nabolaget med ny hvitløkseim, og satt og sultet over grytene. Noe sier meg at søsteren også var sulten (siden hun sa det). Hun kom frem, og klarte til og med å finne t - banen, OG gå av på riktig stopp. Jeg er imponert. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk kommentarer på ånden. Hvitløksånden. Sterk nok til å drepe en mann. Sikkert ikke bare én mann. Jeg hadde nemlig kommet i fare for å smake på en kjøttbolle eller to. Kokken må jo smake på maten før den blir servert. Hun fikk seg en snasen liten hvitløksånde etterhvert, hun også. Dagen etterpå, da vi dro til Norwegian outlet i Vestby, pratet vi litt med et par som heller ikke helt visste hvordan de skulle ta seg frem, men som visste mer enn vi gjorde, så vi fulgte etter dem. De tok samme buss og tog tilbake, så det ble litt prat da også. På Oslo S forsvant de uten å si hadet, eller gi oss klem, eller noenting. Vi var egentlig ganske fornærmet, men helleu... med den hvitløksånden vi hadde kan jeg jo forstå at de følte for å stikke av så fort som mulig.

Vel hjemme, ca. en halvtime etter at de som var invitert skulle komme (heh.. hvorfor være presis til sitt eget selskap?), fikk vi sprettet vinen, og div. andre saker, og gjorde oss klare for en tur til Latter. Det skal sies at de inviterte ikke var så presise selv. Anders kom altfor sent, og Kjell kom ikke i det hele tatt, så vi var ikke de verste. ;) Vi klarte fint å få opp stemningen. Under ser du bildet Anders tok etter at jeg hadde et mindre vellyket forsøk på å sminke Kjersti. Det endte med latterkick fra min side, så det sier vel sitt om hvor pent det ble. Hun valgte å sminke seg selv etterpå, hun, coachet av Anders. Han vet overraskende mye om sminke.
Stand up'en på Latter var ikke alle tiders. Jeg pleier å storkose meg når jeg er der, men denne gangen var det ikke annet enn katastrofalt. Vi kom jo selvsagt for sent, og ble plassert på rad nr. to fremme ved scenen. Konferansieren spurte om vi som kom så sent ville ha med oss starten også, noe vi sa ikke var nødvendig, men han startet showet på nytt, han. Jeg var nesten ikke flau i det hele tatt. (Ansiktsfarge: rød) Nr. to på scenen var full. Han schnøvlet og var absolutt ikke morsom, så han ble faktisk tatt av scenen. Nr. tre var hun der Sigrid som har vært på tv og fått seg kjæreste. Hun var lettere flau for det som nettopp hadde skjedd, men klarte å få opp stemningen igjen, bare for at nr. fire skulle komme på og være enda mindre morsom enn den første katastrofen. Etter at han hadde prøvd å lire av seg morsomheter om vold og voldtekt satt hele salen og ikke trodde sine egne ører. Vi reiste oss og gikk før han var ferdig. Dårlig, dårlig, dårlig!

Søndag, Oslo domkirke og Oslo Kammerkor var en god motvekt mot lørdagens tragedie. Nydelig kirke og nydelig sang. Det kan virkelig anbefales. :)

Som Osloturist MÅ man jo se og gå på Operaen. Søsteren var intet unntak. Det ble posering i diverse positurer, traving på taket, iskald vind i håret, og ørlitegranne skepsis å spore når vi skulle gå ned igjen fra taket. Det kan jo fort bli glatt.





Denne poseringen er min favoritt. Ekke så innmari lett å holde balansen, sant, så best å støtte seg litt når man skal drive med balanseposeringer.


Ny lue. Den er varm. Den er myk. Den er god. Den er litt av et blikkfang. Jeg tok den ut på en prøvetur, inn på bussen, ned til byen, ut og gå. Jeg tror jeg aldri har blitt stirret på så mye i hele mitt liv. De får bare stirre. Luen er kul!

Etter shopping på dagen, og ekstremt dårlig tid som vanlig, la vi i vei mot Wallmans dinnershow. Jeg visste ikke helt hvor det var, og ikke helt hvor lang tid vi ville bruke på å komme oss dit, men jeg visste i hvert fall at vi aldri kom til å rekke det i tide om vi skulle ta t - bane, buss og gå siste biten ute i kulden. Vi hoppet av på Carl Berner og fikk plassert legemene våre i en taxi. Jeg ba en stille liten bønn om å få en erfaren taxisjåfør som visste veien. Det fikk vi ikke. Jeg sa adressen tolv ganger. TOLV GANGER! Jeg sa navnet på stedet en million ganger. Wallmans. WALLMANS!!!! Hvordan kan han ha trodd at jeg sa Waldemarts? Det ligner jo nesten ikke engang. Jeg tror jeg nærmet meg hat i stemmen til slutt der jeg satt i baksetet og snakket med sjåføren med sammenbitte tenner og knyttede never. Kjersti fikk latterkrampe. Hun var sikker på det skulle klikke fullstendig for meg. Vi måtte til slutt be ham stoppe bilen, siden vi så stedet, og han ikke gjorde det. Gi meg styrke!

På Vallmans ble vi møtt av Maria som snakket svensk, med en utrolig skingrene og skrikende stemme, så høyt som det er mulig å prate, og så lenge det er mulig å prate uten å trekke pusten inn igjen. Vi ble ført til bordet av en skjønn, liten guttemann, og presentert for vår lille tapasforrett. Det skulle bli fire retter tilsammen, ekstremt dyktige dansere og skuespillere som også var våre servitører. Det var rett og slett et utrolig bra show. :)

Nå har søsteren dratt, og jeg sitter igjen med en svib.. svibel.. svible (?) på bordet. Det er ikke helt det samme, men kjekt å ha en liten sak stående som minner meg om helgen.

Det var hardt å tvinge seg selv til å stå opp og gå på trening igjen, men det gikk denne gangen også. Ut på de sykt glatte fortauene i terrengjoggesko. Hurra for meg! Oslo kommune er gnitne på grusen, så det ble en interessant tur til treningen. Er det rart man går anspent? Denne gangen var faktisk ikke jeg den som gikk saktest av alle, jeg klarte å passere en dame.. PÅ ISEN... JEG!!! Miraklenes tid er ikke forbi. Jeg syklet meg gjennom en halvtimes oppvarming og plasserte meg mindre motivert på et styrkeapparat, løftet hodet og så meg rundt. Der var den ene hotsietotsien etter den andre. Det er vel lov å titte litt? Med sånt å se på var det ikke så vanskelig å trene likevel. ;)

Nå har kvelden kommet, og jeg håper søvnen snart skal kidnappe meg. Først skal jeg bare tørke opp etter enda et forsøk på å åpne en boks med makrell i tomat. Jeg lærer tydeligvis ikke av egne feil, og blir ikke klok av skade. Atter en gang er det tomatsaus utover mesteparten av kjøkkenet, og strikkejakken som jeg ikke har brukt så mange ganger enda. Det er jo rene lykken å tørke det greiene der av ting som en gang var hvitt. Kan de ikke vurdere å begynne med skrulokk? Må jeg virkelig begynne å pakke meg inn i gladpack hver gang jeg skal åpne en boks? Jeg kan jo eventuelt slutte å spise det, da. Åh, det er så mange vanskelige valg å ta her i livet!

Gratulerer med overstått til kjempeskjønne nevøen min som hadde bursdag på mandag! Jeg synes han måtte få et lite kort i posten. Dårlig tante som jeg er så har jeg ikke klart å kjøpe gave enda. Jeg synes gaver er kjempevanskelig. Jeg tenker jeg får noen tips av hans mor om en ukes tid når hun ramler inn døren her. (Jeg gleder meg til det, altså.) Jeg vet i hvert fall hvilket sjal hun ønsker seg. ;)


Forrige fredag hadde Camilla, Ingvild og jeg æren av å få komme på utflytningsfest til Morten og damen. Der var det tomt for møbler, så sitteplass for anledningen var gulvet eller toalettet. Av en eller annen grunn var det alltid kø til toalettet. Det ble intimkonsert med Morten og bandet, og stadig flere folk som ankom den fraflyttede stuen. Stakkars naboer, men heldige oss, da. Jeg var fornuftig pike og dro hjem tidlig siden noen av jobbjentene skulle komme på julebord hos meg på lørdagen, og jeg visste jeg kom til å bli stående med matlaging hele dagen. Det stemte. Jeg stod hele dagen. Jeg trodde det skulle være kjapt gjort, men bestemte meg for å gjøre klar de tingene som kunne gjøres klar tidlig på dagen. Det endte med et sammenhengende tapaskurs fra kl 11 om formiddagen til fem minutter etter at gjestene hadde kommet. Glad jeg begynte tidlig. Glad jeg "skal bare" før jeg gir meg, ellers hadde jeg holdt på enda, tror jeg. Det ble for mye mat. Selvsagt. Men det er jo bare slik det skal være. Hvitløkslukten lå som en sky over leiligheten, og sikkert over hele blokken også. Jeg tror naboene må ha skjønt det var noe hvitløk på gang i hvert fall. Du kan si det sånn at det ble tapasrester på meg i noen dager etterpå.



Når det er julebord må man jo pynte til jul, uansett om det er ALTFOR tidlig. Nå ser det ut til å bli hengende oppe til og med. Jul i heimen. Jeg tenkte det kunne være til inspirasjon slik at jeg skal komme på gaver jeg kan kjøpe til familie og venner. Det fungerer ikke slik i det hele tatt. Det finnes ikke en gaveidé i hodet på meg.

Kulden har kommet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er så veldig glad for det. Det er fryktelig kaldt å gå frem og tilbake fra trening, men jeg prøver da å pakke på meg mest mulig. Jeg har til og med begynt å pakke det svette hodet mitt inn i en lue nå. Jeg har ikke noe vinteryttertøy som passer lenger, det er jo altfor stort, så jeg ser veldig snodig der jeg vandrer rundt i noen klær som er meeeget store og noen klær som er sinnsykt trange. Man kjøper jo ikke nytt tøy som er akkurat passe, for da passer det jo ikke lenge.

En kveld jeg var på vei hjem fra trening, og vandret i mitt post - spinning - tempo med metal på ørene ser jeg en gammel dame som ser meg og plutselig forsvinner ut av stien med retning mot noen busker. Ser jeg seriøst så skummel ut at gamle damer må løpe og gjemme seg når jeg kommer? Kanskje det var dødnigehodeluen som gjorde utslaget. Og dampskyen som stod over meg. Jeg kommer fra trening, jeg er kjempevarm, det er minusgrader ute... det blir damp.

En annen ting med denne kulden er at jeg har funnet frem ullundertøyet igjen. Overdelene har alltid vært litt korte, men jeg har tenkt at det kommer seg bare man går litt ned i vekt. Det gjør det ikke. De er nøyaktig like korte, bare videre. Stilongsene er også korte, og ruller nedover magen, og ligger som en herlig pølse over baken. Det ser så smart ut. Stilongsen i en krøll nedpå hoftene, og toppen som ikke dekker navlen engang. Smekkert!

Mandag skulle jeg være kjempetøff i trynet, og gikk på dobbel spinning. To og en halv time satt jeg og peste på sykkelen. Det skal sies at siste halvtimen ikke var spesielt behagelig. Venstrehånden dovnet hen i protest, og høyre foten hadde så vondt at jeg lurte på om det var best å amputere på stedet. Foten ble bra igjen med en gang, men venstrehånden ser ut til å være dritsur enda. Jeg har problemer med å rette ut to av fingrene, og har ikke særlig mye følelser i hele hånden, det bare prikker i den. Jeg hadde håpet det skulle gå over relativt raskt, men i dag er det torsdag, og eneste forskjell er at jeg klarer å strekke fingrene litt lenger enn på mandag. Spinning er rett og slett farlig. Lillefingeren vil ikke engang være borti de andre fingrene.

Tirsdag fikk jeg meg enda en vaksine. I oktober 2007 fikk jeg to doser av Hepatitt A + B - vaksine, og skulle etter et halvt år få siste dose. Tre år senere kom jeg tilbake. Det er ikke så lett å huske ting, sant. Damen så strengt på meg, og sa det var VIKTIG at jeg kom tilbake om tre mnd og tok en blodprøve for å se om verdiene var høye nok. "Tror du at du klarer det? Jeg skriver det ned til deg." Hehe... Hun hadde ikke mye troen på meg. Nok en gang fikk jeg treningsforbud for et par dager, men det blåste jeg i og gikk på .. eh.. spinning på onsdag igjen. :)

Etter helgen hadde jeg litt godis liggende, og det går jo ikke. Jeg trodde jeg hadde litt selvdisiplin når det gjaldt godis, men det viser seg at selvdisiplinen forsvinner etter en liten stund, og da er det fritt frem. Når jeg satt med munnen full av sjokolade fant jeg ut at det var i grunnen ikke SÅÅÅ godt, og tok det med på jobb i stedet. Der forsvinner det fort. Jeg tok også med meg den grusomme aprikoskaffen jeg har hatt liggende. Den forsvant fort, den også. Stakkars, de visste ikke hva de gikk til.

Bildet under får være avslutningen for denne gang. Toppen har jeg fått av Laila, buksen av N, utrolig nok har jeg brukt den strikkejakken lenge.. det kan jo ikke ha sett pent ut for 30 kg siden.

Solnedgang. :) Kanskje ikke den tradisjonelle solnedgangen, men jeg tar det jeg får, jeg. Ikke verst å få med seg både soloppgang og solnedgang fra et og samme sted.

Jeg vet Åse leser bloggen min av og til, så jeg synes hun skulle få et bilde på trykk, hun også. Dette var jo fint. Det er godt du oppfører deg eksemplarisk på fest, Åse, og stapper Soletti inn der du kan. Dette tyder ikke på at det begynner å gå mot de sene nattetimer i det hele tatt, og dømmekraften er nok fremdeles inntakt. Vi trenger ikke prate om hva jeg drev med!!! Jeg synes knipekamp med Anders plutselig var kjempeartig, og dansing gikk over til å stå midt på gulvet og snurre rundt og rundt.

Jeg har nå endelig fått meg en hel natts søvn, bortsett fra de gangene jeg våknet, da, men sånne korte digresjoner skal man se bort ifra. Jeg har vært litt på tuppa de siste dagene siden jeg ikke har sovet i det hele tatt. Verden går liksom litt saktere da. I hvert fall min verden. Reaksjonsevnen svekkes, og man bruker mye lengre tid på å utføre alle gjøremål. Slooooowmotion... eller... the sloooow shoooow... Jeg hadde tenkt å gjennomføre trening som planlagt, men må innrømme at det har blitt litt slooow der også de siste dagene. Tirsdag var jeg på rocketime på spinningen. Instruktøren, en bergenser, var så lite inspirerende som det er mulig å få til, tror jeg. "okei, opp" "ned igjen" "opp igjen" "ned igjen" var stort sett det vi fikk høre gjennom hele timen, bortsett fra en detaljert beskrivelse av hvordan man skal stille inn sykkelen i begynnelsen av timen. Man får lyst til å rive av seg svettebåndet og kaste det på henne for å se om hun reagerer da, og våkner til liv. Det ville nok vært noe ondskapsfullt siden det er gjennomvått... 'knegg* Etter å ha trakket meg gjennom "Poison" og "We will rock you" var det bare å fylle på med litt styrke og finne ut at kroppen hadde fått nok, og ta fatt på den skumle, skumle veien hjem. Å gå på de lite opplyste stiene bakenfor alle husene på kveldstid er ikke supergøy, og kan få i gang fantasien hos de fleste. Da er det bare til å putte "We are the champions" eller "Eye of the tiger" på ørene, og så føler man seg uovervinnelig.

Onsdagen startet heller dårlig. Enda en natt uten søvn og masse sånn tante - rød - er - på - besøk- vondt, så da droppet jeg enkelt og greit spinningen på morgenen og tenkte så kjekt at det skulle jeg ta igjen senere på kvelden. Jaaaada. Særlig. Jeg dro som planlagt til vaksinasjonskontoret og møtte en veldig hyggelig og raskttalende lege som informerte meg om både det ene og det andre om de forskjellige vaksinene. Han pratet så fort at det var skvett umulig å få med seg alt, og plutselig satt jeg med nåler i begge armene og ble pumpet full av "levende" vaksiner. Tjohei! Legens ordre: du får ikke trene på noen dager. "Ehm... jammen.. eg ska jo trene i kvell. " "Nei, det skal du ikke!" "Du kommer nok forresten til å stivne godt i armene utover kvelden." Herlig! Ikke var det gratis heller. Snøft! Flott at jeg hadde time til treningsveiledning senere på kvelden, da.
Jeg kom meg på veiledningen, og utførte de nye øvelsene uten å ha noe særlig med vekter på og følte meg kjempesmart. Der stod jeg blandt alle disse hardbarka mannafolka som pumper jern til frokost, lunsj og middag, og har tattoveringer fra lilletåen og opp til ørnene og helst litt over, og hadde de aller, aller letteste vektene. Jada, gutta, nå kommer jeg og tar dere! Bra jeg hadde Puma t - skjorten på i hvert fall. Nå blir jeg litt forstyrret i skrivingen da musikken er litt mentalt forstyrrende... "tie your mother down.. " Tror jeg står over det.

Her sitter jeg med stive armer og lurer på hvordan dagen skal bli. I kveld blir det en tur til NRK for å se på Nytt på nytt sammen med en venninne. :) Yay! Blir bra.

Jada, Laila, nå har jeg vært en fryktelig dårlig blogger igjen. Jeg beklager. Heh. Så i dag kommer det et nytt lite innlegg med massevis av bilder til deg. :) Jeg må jo litt tilbake i tid og oppsummere, derav bilder av mye forskjellig. Men hva er vel bedre enn litt variasjon? Bildene over her er tatt en grytidlig morgen da solen atter en gang klarte å finne veien til øyelokkene mine. Jeg fatter ikke hva jeg skal med persienner når jeg aldri bruker dem. Kjekke å ha når man har besøk, da, så ikke besøket blir altfor plaget av disse grusomme solstrålene. Anyway... det var så stilig se se hele dalen som var dekket av tåke. Sakte dro tåken seg tilbake og det begynte å dukke opp trær og hus. De var ikke bare helt magisk blitt borte under tåketeppet. Da hadde jeg seriøst begynt å bli alvorlig bekymret neste gang det ble meldt tåke på værmeldingen.

Høsten har for alvor kommet, og nesten gått igjen. På vei fra trening en dag blåste det plutselig opp, og vinden rev med seg ALLE bladene på treet jeg passerte. Jeg fikk nesten lyst til å rive av meg klærne og danse høstdansen inne i virvelvinden av alle bladene... eller.. nei... det var nok sterkt overdrevet... det holdt for så vidt å stå inni skyen av gule blader. :)

Hvem tar vel ikke bilde av beinet sitt etter en liten joggetur en tidlig morgen? Denne morgenen hadde jeg egentlig bare tenkt å sove lenge, men så hadde jeg så utrolig lyst på en tur rundt vannet, så den som hoppet i joggeskoene kl syv om morgenen, det var meg. Jada, det har klikket fullstendig. Det var gått et par uker siden forrige joggetur, og det kjentes veldig godt. Lungene protesterte sterkt, og jeg måtte stoppe og ta en pause. SNØFT! Det er da uhørt. Siden jeg var skuffet over innsatsen gikk jeg like greit og tok en spinningtime rett etterpå. Jeg følte meg litt som en supertrimmer etterpå, og fant ut at det fikk være nok for den dagen. Jeg hadde ikke så fryktelig dårlig samvittighet når jeg etter en fantastisk dusj krøp under pleddet i sofaen med en kopp lett - kakao og en god salat til lunsj. Hjernen og kroppen har blitt så vant til å spise salat til lunsj at jeg nå nesten ikke kan tenke meg noe annet. Må ha det, bare MÅ ha det! (Jada, jeg har veeeeldig lyst til å spise masse usunt innimellom!)

Da jeg var i Bergen var jeg på besøk hos min skjønne tante og onkel. Min tante lager mye keramikk, og er utrolig flink. Jeg har leeeenge siklet på fyrhusene hun lager, og denne gangen stod det en del fyrhus opplinet på gjesterommet. Jeg, frekk som jeg er, klarer å si at "ååå, jeg har sååå lyst på". Dagen etterpå fikk jeg et. :) Skjønne tante. Jeg hadde et snev av dårlig samvittighet, kan du si. Jeg hadde allerede fylt opp en koffert, og skjønte at jeg hadde vanvittig mye overvekt av ting og tang som jeg skulle ha med meg, så jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan i all verden jeg skulle få med meg et keramikkfyrhus i tillegg. Jeg bare fylte en koffert til, jeg. Det er ikke ofte jeg kommer tilbake fra Bergen med TO kofferter og en diger ryggsekk, men når man får mange fine gaver, klær og sko, og i tillegg har shoppet litt selv, så blir det fort sånn. :) Uff, så fælt jeg har det. Det skal sies at Norwegian bare tar 100 kr for en ekstra 20 kg's koffert selv om du ikke har sagt ifra om det før innsjekk. :)

Julestjernene er her. O'lykke. Jeg har lyst til å kjøpe alle sammen. ALLE SAMMEN! Jeg får aldri nok av dem, jeg. Jeg har vel bare tre eller fire selv, men hallo? Det er da ingenting. Vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av dem i leiligheten, men man finner alltid en plass. Lurer på om jeg ikke skulle hatt en til...

Hoppe fra det ene til det andre... Alfred'n har vært en tur hjemme fra Afghanistan. Selv om jeg var trøtt som et uvær etter en laaang dag med masse trening, og trakking i byen, og jeg akkurat hadde sunket ned i sofaen da jeg fikk melding om jeg ville treffes, så måtte jeg jo det. Det var jo Alfred. :) Etter en aldri så liten t - banetur, venting på trikken i en evighet der jeg trodde hårene skulle poppe ut av hodet mitt i ren frostskrekk, fant jeg til slutt frem til den pittelille leiligheten hvor Alfredgjengen hadde forskanset seg. Karen, venninne av A, hadde fått høre at det skulle komme en hun hadde møtt før. Da jeg kom inn i gangen hadde hun sagt at hun aaaante ikke hvem jeg var, hadde ikke sett meg før. Artig at det er såpass forandring at folk ikke kjenner meg igjen. Hun holdt på å gå ut av sitt gode skinn når hun skjønte hvem jeg var, og ble sittende og gape. Jeg tror tungen hennes rakk å tørke ut mens hun satt sånn, for hun var himla tørst etterpå.... ;) Av en eller annen merkelig grunn blir det alltid prat om trening og kosthold når jeg er tilstede. Kanskje jeg skal bli trening - og kostholdskonsulent.

Jeg fikk plutselig besøk av en trivelig liten kar her en dag. Jeg hadde vinduene på balkongen så vidt litt åpne, og DER skulle han inn, og skjønte ikke hvordan han skulle komme seg ut igjen. Han fløy i vinduene en million ganger, og ble bare mer stresset av at jeg kom ut for å hjelpe, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt han bak sofaen og NEKTET å flytte på seg selv om jeg ommøbelerte hele balkongen og åpnet alle vinduer så det bare var å flakse i vei. Til slutt plasserte jeg en pute foran ham som han kunne spasere "ombord" på, og så veivet jeg forsiktig med puten ut av vinduet. Han slapp ikke taket. Han likte puten. Det kan jeg godt skjønne. Det er en fin pute. Jeg fikk dyttet ham bort på vinduskarmen, og der ble han sittende. Sjokkskadet, kanskje? Jeg fikk hentet meg en bok og mobilen til å ta bilder med, og så satt vi og pratet litt sammen mens jeg leste. Han maste i vei på fuglespråket sitt, og jeg skjønte ikke en meter, men det var da veldig trivelig. Jeg spurte om det var greit at jeg hentet et litt bedre kamera, så jeg kunne få tatt et ordentlig bilde av ham, men da ble hele fuglen sur og fløy sin vei. Han har ikke kommet tilbake siden. Det er i grunnen forståelig, her fikk han verken mat eller drikke.

Å snakke med Hilde på Skype førte også med seg en veldig nysgjerrig Nicky som ble stående LENGE og nistirre på bildet av meg på Hildes skjerm. Artig.

Min første strikkejakke. Den ser absolutt helt grusom ut, men men... den er sendt til en liten gutt som sikkert ikke bryr seg om hvordan han ser ut i tøy strikket av meg. Bedre lykke neste gang. Kanskje strikking bare ikke ligger for meg. Jeg får holde meg til de tjukke sokkene, tror jeg. Hvis jeg skal sitte i timesvis og strikke på meg artrose og det som verre er, og resultatet blir slik, så kan jeg like gjerne la være. Kjekt å ha noe å gjøre på når man prater i telefonen, da, selv om det er til plage for dem jeg prater med. Når man har touchskjerm og man sitter og holder telefonen fast med kinnet, så MÅ det jo bli en del "trykking" og ulyder... hehe.

Boklesing på balkong en regnfull høstdag. Koselig. :)

Forrige uke var Be, N, C og jeg en tur tilbake til camp'en og hørte på et foredrag av en fra vårt kull som fortalte om sine erfaringer til "de nye". Vi pratet verre, og satt bakerst i klasserommet og fniste og lo som fjortiser. Sikkert til fryd for de andre. Jeg så han ene satt og vagget frem og tilbake på stolen sin, og vred seg i irritasjon. Vi sluttet ikke likevel. Vi ble like gjerne med på en spinningtime etter gammalt, fikk akkurat dusjet før brannalarmen gikk på hele huset, og det bare var å komme seg ut. Etter å ha vært gjennom alt for mange brannøvelser stormer man ikke lenger ut når alarmen går, neiiiida, men kler på seg både skjerf og hansker, tar rolig på seg skoene, blir stående i gangen og prate litt før man finner ut at det kaaaaan jo hende det faktisk brenner et sted, og det kanskje er like greit å gå ut. Vi fikk pratet masse sammen, og skvaldret i vei, møtte på noen av trenerne som mente vi fremdeles gjorde en god jobb, og dro for å spise middag på Salt og pepper i Hønefoss, stamresteruanten vår. :) Good times. Fin gjeng. Må gjentas.