Mobilen er frisk. Nå kan jeg endelig sove.

Tør jeg forslå at du holder deg unna "Smuleklubbens skamløse søstre" av Mian Lodalen... noe så kjedelig burde være ulovlig å trykke på papir. Side opp og side ned med en lesbisk journalists dagboksføring er for meg ikke spesielt interessant når dagene faktisk deles inn i klokkeslett og deler av handlingen er en samtale under en middag.. og samtalen er dørgende kjedelig. Hvorfor, HVORFOR velger noen å trykke dette, og i tillegg er de frekke nok til å kreve penger for dette papiret som bare kan brukes sammen med oppfyringsveden i peisen. Da blir det i det minste pent å se på. En annen bok som også kan styres unna, men som er hakket bedre enn tidligere nevnte bok er "Utvalgte emner i katastroefysikk" av Marisha Pessl. Her leste jeg faktisk hele boken av årsaker jeg selv ikke kan stå inne for. Denne boken har i det minste en handling, men for guds skyld... STYR UNNA!

Natten har begynt å bli morgen. Sovepillene har ikke begynt å virke. Jeg er sint og frustrert, og er på grinestadiet. Dette er ikke noe nytt, dette har pågått en stund, dette er sykt! Det regner ute. Herlig, herlig regn. Når man går tur i regnet er det lov å føle seg som en unge igjen. Det er lov å sparke fra, løpe som besatt mot nærmeste sølepytt og bare hoppe i vei. La det splæsje og sprute, og blås i om "de voksne" hvisker ting til hverandre om at du er rar eller burde vært innlagt. Innerst inne er de bare misunnelige siden de selv ikke tør å ta sats og hoppe... hoppe til pulsen er for høy og du må ta en pause, eller noen roper deg inn til middag. Barndommens gleder... det er lov å nyte av barndommens gleder selv om man har blitt voksen.

Zoombie...

... og zoombietilværelsen fortsetter. Nok begynner å bli nok. Min mentale helsetilstand har forlengst gått over til noe ugjenkjennelig, noe mørkt og skummelt, noe ikke - Anne.
.... og vi var alle enige om at det var en fin natt...

INSOMNIAKONTRAKT..

Å skrive kjøpskontrakt for leiligheten er artig når jeg ikke har sovet på noen døgn. Føler vel egentlig at jeg har skrevet under på en bråte papir jeg ikke egentlig vet hva inneholdt. Woops. Prøvde å følge med, men tankene i hodet mitt vandret ut i luften og til et sted far, far away... Syntes det var en smule plagsomt at megler avbrøt min far, far away - tankerekke ved å be meg signere både her og der. Makan!

Jeg elsker musikken som spiller når man setter på en 20 century fox - film... man får følelsen av at man kommer til å være vitne til noe stort. Det er ikke alltid det er tilfelle, men følelsen er likefullt tilstede hver gang jeg hører den musikken før filmen begynner.. slik som nå... midt på natten... når jeg setter på en film jeg har sett sikkert ti ganger før... :) NOE STORT!

Lykken er å sove... Å finne Lykken er vanskelig, men når man endelig får det til og slår til med å sove i tolv timer, som jeg gjorde i natt, så skulle man tro man var overLykkelig. Problemet nå er at hele dagen har forsvunnet, og kroppen føles som gele. Da kan man spørre seg om Lykken virkelig er å sove. Det er det! Nå Lykken kommer så sjelden, så tar man det man får, uansett varighet.

Vet du, det å sitte på jobb og faktisk HØRE at minuttene saaaakte tikker mot kvart på åtte er urovekkende kjedelig til tider. Ikke at jobben min ikke er fantastisk spennende og gir meg adrenalinkick etter adrenalinkick, men når man hører hver gang minuttviseren flytter på seg så er det muligens et ørlite tegn på at tiden går sakte. Tiden går ikke alltid sakte. De timene jeg hadde fri midt på dagen i dag gikk faktisk så fort at jeg nesten ikke fikk dem med meg. Det er mulig soving har noe med dette å gjøre. Kvart over to bråvåknet jeg og trodde klokken var kvart over tre, kastet meg over telefonen (strakk ut hånden og tok telefonen er egentlig mer riktig, men det høres litt kjedelig ut) og ringte sjefen med et hav av beklagelser og unnskydninger om hvorfor jeg var sen. Siden klokken ikke var jobbetid enda syntes sjefen min at det var greit at jeg ikke var på jobb og ba meg om ikke å stresse, så jeg hev meg rundt, løp gjennom dusjen, trakket i et noe assortert utvalg av klær og småjogget til bussen, stakk innom kiwi og spant gjennom disken med Fjordland og Toro og Hjemmelaget og Mor godhjertes potetstappe og Indisk kebab på boks eller alt hva det nå er.... planlegging stod ikke øverst på listen. Poenget er: Jeg rakk jobben. Fremdeles våt i håret, med en halvvarm "litt sulten" fra Toro i hånden, og med et lettere panisk uttrykk i ansiktet, og fremdeles med svart neglelakk fra helgen, stod jeg på lab 6 kl 15:00 og lurte på hvor i all verden det ble av kollegaene mine. Indre ro er ikke to ord som beskriver meg i dag. Etter å ha vært på jobb i snart 15 timer har jeg begynt å roe meg, men den indre sulten har begynt å melde seg, for ikke å snakke om den indre minuttviseren som tikker og tikker og jeg mentalt ser for meg bussen jeg skal rekke, den sure damen jeg må passere for å komme meg ut av bussen igjen, den skumle mannen som går rett bak meg og som jeg innbiller meg at har tenkt å rane meg så snart jeg stopper for å låse meg inn i leiligheten, og så endelig..... ENDELIG ... sengen. :) Der skal jeg tilbringe fem herlige, sovende timer, uten mental minuttviser, helt til jeg bråvåkner kvart over to igjen og repeterer det hele.... Det e en herrrrli da!

Komaland....

Å holde seg våken etter en særdeles langtekkelig nattevakt, dog med særdeles hyggelig selskap, er som å sveve på en luftmadrass uten luft... vil jeg tro.. særlig behagelig er det i hvert fall ikke. Jeg har hørt en og samme sang fem ganger på rad bare fordi den har en tendens til å få meg i et noenlunde godt humør og får trampefoten til å trampe. Ikke i dag. Trampefoten er død. Trampefoten skulle ønske den lå i sengen og sov, ikke som en slask på sofaen i påvente av tannlegisk tortur. På den annen side er det mulig at bedøvelse hos tannlegen er unødvendig siden jeg allerede er i komaland og ikke kjenner mye til noe som helst.